Kommentar

Noen ord fra en knekt mann

«God fredag»-spalten: Der jeg lå med ansiktet ned i kunstgresset og et brukket ribbein, hadde jeg – om ikke annet – fått materiale til noen ord om hvor farlig mobiltelefonen kan være.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De begynner å bli gode, de 14- og 15 år gamle jentene jeg har trent i fotball i flere år. Vi startet med å terpe på basisteknikk en gang i uka. Så gikk vi over til mer kompliserte finter og mottak. Etter hvert begynte treningene å ta opp de fleste ettermiddagene i uka. I det siste har vi forsøkt å få til hurtige retningsskifter, både i spill og bevegelser, og det begynner å gå fort på det våte og av og til kalde og glatte kunstgresset.

Fotballtrening

Ofte er jeg med og spiller selv. For min del, får jeg noen timer der alt jobbstress forsvinner. Det er deilig! For jentene som jeg trener, får de noen timer skjermfri med utendørsaktivitet. Det innbiller jeg meg at de har godt av. En kveld i forrige uke var vi igjen samlet på kunstgresset på Tøyen. Ha ha, din «tryharder», ropte ei av jentene etter meg. Ja ja, da skulle jeg i alle fall vise henne. Dermed måtte dribleserien fortsette på de litt glatte joggeskoene.

Jeg driblet i 1990, men så falt jeg brått i 2022. Den mentalt unge mannen mistet balansen over sin fysisk gamle kropp.

—  

Rask skuddfinte mot høyre og så noen steg til venstre. Motspilleren forsvant ut til høyre. Jeg var alene og i full fart mot venstre. Følte meg som en dansende Maradona eller kanskje bare som en ung versjon av meg selv. Jeg driblet i 1990, men så falt jeg brått i 2022. Den mentalt unge mannen mistet balansen over sin fysisk gamle kropp. Hodet ble innhentet av kroppen. Fra en tid før noen hadde hørt om Internett, og fotballen opplevdes lekende lett, til en tid der mobiltelefonen opptar stadig flere av våre våkne timer, og kroppen min strengt tatt knirker og knaker litt.

Idet jeg falt framover, husket jeg på mobilen i den ene lomma. Der jeg i gamle dager hadde tatt meg for i fallet, gikk hendene nå instinktivt mot lomma for å beskytte telefonen. Ikke spesielt smart! For da lå jeg der plutselig på trynet i kunstgresset, med hendene på mobilen og et brukket ribbein (en brist, altså et brudd uten feilstilling) som bonus. Note to self: Det er forståelig at man beskytter en baby man har i armene hvis man faller, men neste gang ofrer jeg mobilen. Egentlig har vel instinktene mine fortalt noe om meg selv og om samfunnet vårt: Det er få ting vi er mer livredde for enn de avhengighetsskapende mobiltelefonene.

På NHIs nettside leser jeg følgende: «Avhengighet av smarttelefonen kan påvirke både din fysiske og mentale helse, ditt forhold til andre og din produktivitet. Ved å lære om symptomer og tegn på avhengighet av smarttelefon og internett, og hvordan du kan bryte denne vanen, kan du få en bedre balanse i livet ditt, både online og offline». Og, ja, jeg trenger visst bedre balanse. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen