Den fransk-sveitsiske fotografen Rene Robert gikk som vanlig kveldstur i Place de la République-nabolaget i Paris om kvelden 19. januar. Så ble 84-åringen svimmel, og falt om utenfor en spritbutikk. Der ble han liggende. Levende, men livløs. Blødende fra hodeskader. Tusenvis av ubekymrede parisere gikk forbi. Ingen stoppet. Før det var gått ni timer. Klokken seks om morgenen 20. januar forbarmet en hjemløs person seg over ham og ringte ambulansen.
Hvorfor var det ikke en ressurssterk, venstreorientert forlagsredaktør i varm frakk som slo alarm?
Det var for seint. Den anerkjente fotografen døde på sykehuset av ekstrem hypotermi. Skjebnens ironi ville altså ha det til at mannen som hele livet hadde fotografert heite flamenco-bevegelser, døde livløs av kulde. «Det er de ekstreme sidene av flamenco som beveger meg», har han sagt i et intervju.
Det dør mennesker på gaten i europeiske hovedsteder daglig, uten at det setter i gang en omfattende debatt om medmenneskelighet, slik det skjedde i Frankrike etter Rene Roberts dødsfall. Hvordan kunne så mange bare gå rett forbi? Var det fordi han så litt forsoffen ut, slik franske kunstnere gjerne gjør? Var det fordi det var kveld og folk flest er engstelige etter mørkets frembrudd? Eller beduggede og bekymringsløse? Trøtte og sløve? Eller gikk alle og stirret ned i mobiltelefonene sine?
Hvorfor var det ikke en ressurssterk, venstreorientert forlagsredaktør i varm frakk som slo alarm, men en kald uteligger som egentlig hadde nok med seg selv? Hvorfor var det han som hadde ingenting som ga alt? Var det fordi han hadde minst å miste? Føy til at han kunne blitt intervjuet av alle medier i Frankrike og blitt en nasjonal helt, til og med vært med på Kjendis-Farmen. Men han ønsker ikke at navnet hans skal offentliggjøres. Han lever godt uten likes.
Det er hjerterått og vondt. Men få av oss kan sverge på Mor Theresas grav på at vi ville handlet nobelt. Det dør 600 mennesker på gata i Frankrike årlig, uten at det fører til så mye som en notis. Men med Rene Robert var det annerledes. Fordi han faktisk hadde et hjem, noe de forbipasserende trolig ikke trodde. Hvis de da stoppet opp og tok notis (!) av den gamle mannen i rennesteinen. Oppmerksomheten som dødsfallet har skapt bekrefter bare at vi opererer med et A- og B-lag av mennesker, der kjente sveitsiske fotografer hører hjemme i den første kategorien. En vi burde stoppet opp for, og hjulpet. Hvis vi hadde visst …
[ Hvis man prøver hardt nok kan man få selv veldig trygge byer til å virke farlige. ]
Når det gjelder de ekte hjemløse, finner vi alltid gode unnskyldninger for hvorfor akkurat vi ikke stopper: Han er sikkert fyllik og har gamblet bort hus og hjem. Han kan klandre seg selv. Jeg er forsinket til et møte. Jeg kan ikke redde alle, heller? Det er bedre å ikke hjelpe folk der de er.
Denne formen for usynliggjøring rammer ikke bare de hjemløse. Det er den samme mekanismen som trer i kraft når båter med flyktninger forliser utenfor Lesvos i Hellas. Det er den samme fortrengningen vi foretar oss når vi ignorerer klimaendringer i dag som vil ta liv i morgen. Eller flotter oss med fire doser Moderna før fattigere innbyggere på jordkloden har fått sin første. Ikke fordi vi er hjerteløse, men fordi vi har pansret våre liv inn i dis av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse.
[ Akkurat som Bjørn Dæhlie, drev ikke denne mannen med lagidrett. ]
For noen år siden lagde en veldedighetsorganisasjon i Storbritannia en illustrerende reklamefilm. I starten står en mann på en travel London-gate med bøsse og skilt med påskriften «Fuck the poor». Mange stopper opp og krangler heftig med ham. De blir engasjert. De bryr seg. Men så ser vi et sceneskifte og skilter lyder nå «Help the poor». Da går de fleste rett forbi. Likeglade.
Hvis vi sier at en bartender er «like glad» som gjestene i baren, antar vi at bartenderen smiler og er fornøyd med livet. Like oppstemt som de animerte gjestene. Sier vi derimot at bartenderen er «likeglad», så antar vi at han har null yrkesstolthet, serverer gjestene daffe drinker og bryr seg døyten om de legger igjen en dårlig anmeldelse på Tripadvisor.
[ Norge består egentlig bare av to typer mennesker: Kystmennesker og innlandsmennesker. ]
Like glad og likeglad har samme opprinnelse, men har gradvis sklidd fra hverandre. Det har åpnet seg en avgrunn. Tilsynelatende finnes det ikke lenger en forbindelse mellom betydningene, men det er en illusjon. Jo mer vi innbiller oss at vi er perfekte og lykkelige, jo mer støter vi vekk det som forstyrrer glansbildet. Vår Instagram-filtrerte tilværelse gir god grobunn for narsissisme og nihilisme. På mobilen er vi påkoblet, i virkeligheten er vi frakoblet. Det er blitt lett å tåle så inderlig vel den urett som rammer de andre. Først tok de de hjemløse, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke hjemløs.
Det var Rene Roberts journalistvenn Michel Mompontet som først sa at fotografen ble «drept av likegyldighet». Hvis det likevel skulle komme noe godt ut av dødsfallet, mente han, er det denne lærdommen: «Når et menneske ligger på fortauet, burde vi sjekke om det går bra med dem – uansett hvor travle vi er. Bare stopp et lite øyeblikk». Med andre ord: Hjelp de hjemløse.