Da statsrådet på slottet var over og utnevnelsen av ny sentralbanksjef gjort, rakk regjeringsmedlemmene knapt å få på seg frakken før de første kritikerne meldte seg. Før utnevnelsen av Jens Stoltenberg var bekreftet, sendte Høyre og Frp ut hver sin pressemelding. Der varslet de at de ville kreve en gransking av prosessen som førte til at han ble Norges nye sentralbanksjef. Det har vært klart i flere uker allerede.
Det er selvfølgelig helt legitimt at Stortinget og skeptikere ellers i offentligheten kommer med kritiske spørsmål og bruker sin rett til å undersøke og granske prosessen som førte til utnevnelsen av Stoltenberg. Har det skjedd gale ting, skal det få konsekvenser for de ansvarlige. Slik skal det være i et fritt og åpent demokrati.
Vi kan ikke se bort fra at noen håper å holde liv i denne debatten lengst mulig, og i alle fall så lenge den er en dårlig sak for regjeringen.
Bråk rundt sentralbanksjefutnevnelsen vil i utgangspunktet være en belastning for Norges Bank, Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet, regjeringen, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre. Vi kan ikke helt se bort ifra at det er en del av motivasjonen til enkelte av dem som nå hever sine kritiske røster med både relevante og helt irrelevante påstander. Vi kan heller ikke se bort fra at noen av dem håper å holde liv i denne debatten lengst mulig, og i alle fall så lenge den er en dårlig sak for regjeringen.
Det vil komme berettigede spørsmål om hvem som oppfordret Stoltenberg til å søke, hvilke habilitetsvurderinger som er gjort, utformingen av utlysningsteksten og hva slags uformell og formell kontakt det har vært mellom Stoltenberg og medlemmer av regjeringen. Finansdepartementet må antakelig også svare på hvordan det kunne ha seg at to ulike kandidater samtidig ble oppfordret til å søke på jobben og hvordan samtalene mellom kandidatene og departementet har vært.
Men i tillegg vil det komme tendensiøse spørsmål om alt fra Stoltenbergs Ap-medlemskap, middager han har vært på, en telefonsamtale med Hadia Tajik, en tur med Jonas Gahr Støre, hvem han har diskutert politikk med de siste åtte årene - og lovnader om at hver skogstur, hver middag og hver telefon vil bli fulgt med strenge blikk. Og sikkert mer til.
Arbeiderpartiet er generelt spesielt sårbart for tre typer anklager eller påstander: For det første intern og skitten maktkamp, for det andre elitisme og arroganse, og for det tredje kameraderi og samrøre. Utnevnelsen av Stoltenberg gir partiets motstandere anledning til å skape et bilde av særlig det siste, med islett av punkt nummer to: En arrogant elite som fikser ting for hverandre på bakrommet. Den dype Ap-staten. Sosialdemokratisk kokkelimonke. «Her har Gutteklubben Grei vært i sving med middager og turer», som Sylvi Listhaug sier det.
[ Stoltenberg og klandringsregelen ]
Sånn sett er det slett ikke opplagt at Jonas Gahr Støre er udelt begeistret for Stoltenbergs kandidatur og utnevnelsen av ham. Det har skapt uro både rundt ham selv og partiet han leder. Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum har rett når han ikke gjorde det enkleste, men det beste.
Finansdepartementets embetsverk peker på en rekke forhold som gjør at Jens Stoltenberg ble vurdert som den beste kandidaten og innstilt som nummer én. Blant annet omfattende toppledererfaring fra komplekse organisasjoner, gode lederegenskaper og svært god formidlingsevne, en samarbeidsorientert og delegerende lederstil og lang erfaring med å håndtere kriser. Innsikt i internasjonale politiske og økonomiske trender og forståelse for oljefondets spesielle rolle trekkes også fram.
Norge har fått en fremragende ny sentralbanksjef og ny styreleder for oljefondet, i en tid der internasjonal økonomi og politikk går inn i en turbulent og uoversiktlig fase.
På Stortinget legger Venstre, Høyre, Frp og SV mest vekt på at utnevnelsen av Stoltenberg er egnet til å svekke uavhengigheten til Norges Bank. Ledende fagøkonomer avfeier slike spekulasjoner som urealistisk tankespinn. Det er forståelig. Det er jo litt aparte å mene at NATOs generalsekretær har så dårlig gangsyn og en så svak integritet at han kan mistenkes for å sette hensynet til Ap og Jonas Gahr Støre foran organisasjonen han leder. Eller er tanken at dette er noe Stoltenberg plutselig vil begynne med når han blir sentralbanksjef?
Finansdepartementet har gått nøye gjennom denne problemstillingen, og peker på at sentralbanksjefen ikke setter renta på egen hånd, men i samråd med et kollegium, på bakgrunn av faglige råd. Et omfattende, finmasket og transparent kontrollsystem og et tydelig lovverk gjør også at uavhengigheten beskyttes. I tillegg trekker departementet fram at det har gått åtte år siden Stoltenberg gikk av som statsminister, samt «den rollebevissthet og rolleforståelse som Stoltenberg har utvist og utviser», og konkluderer med at «ansettelse av Stoltenberg som sentralbanksjef ikke vil svekke sentralbankens uavhengighet».
Gransking blir det åkkesom. Noen ganger fører denne type kontrollsaker til et heftig mediekjør og langvarige plager for regjeringen. Andre ganger slår det hele tilbake på opposisjonen, som risikerer å framstå som overspent og desperat, og å få kritikk for å misbruke en helt kurant sak for å hente ut politiske gevinster. I hvilken retning det går denne gangen, vil mest sannsynlig avgjøre hvor langt opposisjonen kommer til å gå.
Alle involverte i ansettelsesprosessen har allerede i flere uker visst at alt de gjør og sier i denne prosessen vil bli endevendt og flombelyst. De har vært ekstremt påpasselig med det formelle: Innstillingen fra embetsverket er fulgt. Søkerlisten har vært offentlig. Departementets vurdering er frigitt. Stoltenbergs habilitet er vurdert, og også den vurderingen er offentliggjort. Derfor er det ikke sikkert at det er regjeringen som vil komme dårligst ut av en omfattende og langvarig gransking.
Men aller viktigst: Det er flaks at vi hadde en så ekstremt kompetent kandidat til jobben. Norge har fått en fremragende ny sentralbanksjef og ny styreleder for oljefondet, vår felles formue på tolv tusen milliarder kroner, i en tid der internasjonal økonomi og politikk går inn i en turbulent og uoversiktlig fase, med nye og uforutsette kriser og omveltninger. Senest torsdag kom advarselen om at det det er stor risiko for at minst en fjerdedel av fondet kan forsvinne brått i framtiden.
Vedum tok den avgjørelsen han og Finansdepartementet mente var best, selv om det var det vanskeligste alternativet på kort sikt. Det står det respekt av.