Kommentar

Bankboksing på Stortinget

De som sier de ikke vil at det skal gå politikk i ansettelsen av ny sentralbanksjef, gjør alt de kan for at det skal gå politikk i ansettelsen av ny sentralbanksjef.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Har Stortinget noe med regjeringens utnevnelse av ny sentralbanksjef etter Øystein Olsen? Svaret på det er et soleklart nei. Og et soleklart ja.

Det kommer an på hvor i stortingsbygningen man befinner seg. Inne i salen var saken fullstendig fraværende da statsminister Jonas Gahr Støre møtte til muntlig spørretime i går. Der hadde man både munnbind og munnkurv, virket det som. Høyre-leder Erna Solberg stilte det ene kritiske spørsmålet etter det andre. Om hybridkabler og havvind. Frp-leder Sylvi Listhaug fulgte opp, med sitt sedvanlige maleriske og dramatiske ordforråd. Hun ville diskutere strømpriser. SV-leder Audun Lysbakken mante til kamp mot markedskreftene, mens Venstres Alfred Bjørlo tok ansvaret for at heller ikke denne spørretimen slapp unna en runde korona.

Så snart aktørene beveget seg ut av salen og inn i Vandrehallen, var alle disse sakene sporløst forsvunnet. Bare én sto igjen: Bråket rundt utnevnelsen av ny sentralbanksjef, der Jonas Gahr Støres partifelle og nære venn Jens Stoltenberg er én av to reelle kandidater.

De siste dagene har det dukket opp flere enkeltsaker som til sammen brukes til å tegne et bilde av skjulte nettverk, en manipulert søknadsprosess og tvilsomme prosesser. I tillegg fortsetter flere kritikere å peke på at en utnevnelse av Stoltenberg er egnet til å svekke tilliten til Norges Bank.

Ikke fordi noen på alvor tror at Stoltenberg kommer til å ta spesielle, vennskapelige hensyn til Støre dersom han blir sentralbanksjef. Men fordi man frykter at enkelte, særlig i utlandet, kan komme til å tro det, nå som spørsmålet jo er stilt. Det er en interessant sirkelargumentasjon.

Norges Banks uavhengighet og Jens Stoltenbergs partipolitiske CV er absolutt et viktig tema for diskusjon i denne saken. Det er useriøst å late som om det ikke er tilfelle. Likevel er det flere forhold som gjør at det ikke er et så uoverstigelig problem som mange later til å tro. For det første har Stoltenberg vært ute av alle partipolitiske verv siden 2014. I snart åtte år. Det er lenge. For det andre har Norges Bank en lang historie med sentralbanksjefer som kommer rett fra politikken til banken, uten noen pause imellom i det hele tatt. Kjell Storvik var statssekretær for Høyre og finansminister Rolf Presthus fra 1981 til 1985. Derfra gikk han rett til sentralbanken, først som visesentralbanksjef og deretter som sentralbanksjef. Erik Brofoss gikk direkte fra å være statsråd for Ap til å bli sjef for Norges Bank, eller «fra rampelyset til snorloftet», som han selv karakteriserte det. Gunnar Jahn var finansminister for Venstre i to regjeringer før og etter andre verdenskrig, og gikk også direkte fra regjering til sentralbank. Torstein Moland (Ap) kom også fra partipolitikken, mens Norges første sentralbanksjef, Karl Gether Bomhoff fra Venstre, faktisk var stortingsrepresentant og sentralbanksjef samtidig.

For Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er dette vinn-vinn.

Til tross for denne lange forhistorien er det ingen som betviler Norges Banks uavhengighet. Det henger nok sammen med at sentralbanksjefene har vært solide i sin rolleforståelse, og at vi har et tydelig og detaljert lovverk som sikrer at dette viktige prinsippet blir respektert. Både lovverket og profesjonell rolleforståelse vil vi fortsette å ha dersom Stoltenberg skulle bli utnevnt.

I tillegg trekkes fire enkelthendelser fram som belegg for at en utnevnelse av Stoltenberg kan kobles til kameraderi. For det første har han ringt til Øystein Olsen (som den andre kandidaten, Ida Wolden Bache, for øvrig jobber med daglig) og forhørt seg om jobben. Første gang allerede den dagen det ble kjent at Olsen ville gå av i 2022. Dette er helt normal oppførsel. De fleste interesserte og seriøse arbeidssøkere gjør nøyaktig det samme.

For det andre var Stoltenberg på en middag hos sin bekjente Knut Brundtland der også oljefondsjef Nicolai Tangen var til stede for et drøyt år siden. Verken Brundtland eller Tangen skal ansette ny sentralbanksjef, og dette var flere måneder før det ble kjent at stillingen ville bli ledig. Det er vanskelig å se hvorfor dette skulle være suspekt, selv om spørsmålet om sjefen for Norges Bank ble berørt. Enda vanskeligere er det å se noe mistenkelig i at Stoltenberg og Tangen tilfeldigvis var passasjerer på samme fly en gang i september i fjor - en annen hendelse som er trukket fram.

For det tredje var Jonas Gahr Støre i en annen middag hos Brundtland – også der var Tangen gjest – i mai i fjor, lenge før Støre ble statsminister. I Stortingets vandrehall onsdag svarte Støre på flere spørsmål om denne middagen (han ble spurt om alt, egentlig, bortsett fra hva de spiste). Støre forklarte at dette var første og eneste gang han har truffet Tangen, men at det var interessant å diskutere Oljefondets rolle i en stadig mer komplisert global økonomi. Da en spekulasjon om Stoltenberg som sentralbanksjef ble nevnt, sa Støre med én gang at han, dersom han ble statsminister, ville være inhabil hvis Stoltenberg var kandidat.

For det fjerde gikk Stoltenberg og Støre en tur i skogen 24. oktober i fjor høst. Da hadde Støre allerede meldt seg inhabil, og sa umiddelbart ifra om at han ikke kunne snakke om dette da Stoltenberg antydet at han kanskje ville søke.

Det er interessant at denne saken er helt fraværende i stortingssalen, men dominerer totalt så snart politikerne går ut gjennom eikedørene og inn i Vandrehallen, der de snakker til hver sin journalist i stedet for til hverandre. Det skal liksom ikke gå politikk i dette. Det klareste eksempelet på denne dobbeltheten er Høyre, som sier de ikke har noen mening om saken som parti, men både en partileder og en nestleder som ivrig deltar i debatten med svært kritiske synspunkter.

Nå snakkes det løst om at opposisjonen kommer til å starte en kontrollsak i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité dersom Stoltenberg blir utnevnt. Det antydes at bare det å true med noe sånt vil få Arbeiderpartiet til å gi opp, og stanse en utnevnelse av Stoltenberg, fordi de ikke orker en langvarig og utmattende prosess.

For Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er dette vinn-vinn. Kanskje klarer de å presse så hardt at Stoltenberg ikke utnevnes. Uansett ser de ut til å lykkes i å skape en fortelling som svekker Støres autoritet, skaper tvil rundt hans integritet og dessuten lager problemer for Arbeiderpartiet med en fortelling om samrøre i den sosialdemokratiske makteliten. At Rødt kaster seg på et sånt narrativ er ikke særlig overraskende. Litt mer forunderlig er det at SV har bestemt seg for å bli med på det.

Én ting er sikkert: Disse partiene kan vanskelig påstå etter dette, med troverdighet, at de er imot at det går politikk i utnevnelsen av ny sentralbanksjef.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen