Kommentar

Stoltenberg og klandringsregelen

God nok for NATO, men ikke for sentralbanken. Skal det være logikken som stanser Jens Stoltenberg?

Tegning:
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Så kom den, lista over søkerne til stillingen som ny sentralbanksjef. To navn skiller seg ut: Ida Wolden Bache og Jens Stoltenberg. Begge er blitt bedt av Finansdepartementet om å søke, og begge har heldigvis gjort det. Det betyr at vi får en konkurranse mellom to kvalifiserte personer, vi kan ha en offentlig debatt om kandidatene og vi slipper å ha en skjult prosess med hemmelige søkere og tvilsomme avgjørelser.

Det er ingen selvfølge. Da regjeringen Solberg utnevnte ny fiskeridirektør i 2020, gikk det meste galt. Like før fristen gikk ut, ble den utsatt på ubestemt tid. En ny søker meldte deretter sin interesse. Han tok kontakt med Nærings- og fiskeridepartementet og var inne til et intervju. Først etter det, søkte han på stillingen. Navnet ble holdt hemmelig. I motsetning til de andre søkerne, fikk denne personen også en lengre samtale med næringsminister Iselin Nybø, som hadde ansvaret for ansettelsen. Det endte med at han fikk jobben. Denne personen var Frank Bakke-Jensen fra Høyre, forsvarsminister i den samme regjeringen som utnevnte ham. Da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité behandlet saken, konkluderte opposisjonen med at Bakke-Jensen åpenbart aldri burde vært utnevnt.

Fra 1909 til 2013 var det fast praksis at en sittende statsråd ikke kunne bli utnevnt av regjeringen han eller hun satt i til en embetsstilling. Men etter at Erna Solberg overtok i 2013, skjedde det tre ganger. I tillegg til Bakke-Jensen utnevnte regjeringen statsrådene Bent Høie og Elisabeth Aspaker, begge fra Høyre, til fylkesmenn. Høie fortsatte som helseminister i over tre år etter at han ble utnevnt.

Dette er gode eksempler på hvordan det ikke skal gjøres. En mulig utnevnelse av Jens Stoltenberg som ny sentralbanksjef tegner derimot til å bli et godt eksempel på hvordan det bør gjøres: I åpenhet, med konkurranse blant søkerne, en statsminister som er ærlig om egen inhabilitet og med en profesjonell rekrutteringsprosess.

Flere aktører har uttalt skepsis til Stoltenbergs kandidatur. SVs Kari Elisabeth Kaski sier «det ser ikke bra ut at landets viktigste posisjoner går til samme knippe mennesker». Mener hun med det at det var galt å utnevne tidligere SV-topp Bård Vegar Solhjell til Norad-direktør, eller at det ikke ser bra ut at Kristin Halvorsen fikk jobben som leder for Cicero? Begge to var usedvanlig godt kvalifisert. Skulle de bli stoppet av at de tilhører «et visst knippe mennesker»?

Det virker som om enkelte leter med lys og lykte etter forhold de kan klandre Stoltenberg for.

Miljøpartiet de Grønne har fremført et litt annet argument. Rasmus Hansson mener at Stoltenberg ikke bør velges fordi «han har jobbet hele sin karriere innenfor den norske oljeboblen». Det er i det minste rene ord for penga.

Det mest velbrukte argumentet er at Stoltenberg har for tette bånd til Ap generelt og statsminister Støre spesielt. Det truer bankens uavhengighet, er påstanden. De fleste som framfører det, som for eksempel Venstres nestleder Sveinung Rotevatn, sier at de ikke egentlig tror at Stoltenberg vil la partipolitiske hensyn styre hans beslutninger. Men de sier at bare det at spørsmålet stilles, er et problem i seg selv.

Det er en Catch 22-argumentasjon. «Nå stilte jeg et spørsmål, og bare det at jeg har stilt det, er et problem for deg». Klassikeren innen denne sjangeren er spørsmålet «har De sluttet å slå Deres kone?» Det virker som om enkelte leter med lys og lykte etter forhold de kan klandre Stoltenberg for.

Er det grunn til å tro at Jens Stoltenberg vil la rolleforståelse, faglighet og hensynet til interessene han er satt til å forvalte, gå foran personlige antipatier og sympatier, eller politiske standpunkter? Er det grunn til å tro at han vil kunne ta upopulære beslutninger dersom han mener at de er riktige?

Vi kan jo ta en titt på hans fortid. Jens Stoltenberg var NATO-sjef mens Donald Trump var president i USA. Det bør vi være glade for. Hittil tyder absolutt ingenting på at Stoltenberg lot sine egne politiske synspunkter eller personlige oppfatninger overstyre det som var den viktigste jobben hans: å beskytte og forsterke forsvarsalliansen, og å beholde USA på laget. Det er heller ingen spor av at han forsøkte å gi hjemlandet Norge noen særfordeler. Da han var finansminister og statsminister stod han fast på at en ansvarlig oljepengebruk var helt avgjørende for norsk økonomi, også da det var særdeles upopulært å si det, og da andre partier skapte et hardt politisk press ved å overby regjeringen.

Stoltenberg har vært nærings- og energiminister, finansminister og statsminister. Partileder, stortingsrepresentant og parlamentarisk leder. Han kjenner norsk forvaltning og de grunnleggende prinsippene for politikere og et uavhengig embetsverk inn og ut. Argumentet om at det kan være grunn til å spørre seg om han skulle ha så lite integritet at han på en eller annen måte vil overstyre Norges Banks rentekomité og manipulere beslutningene slik at Jonas Gahr Støre fikk fordel av dem, framstår som ekstremt søkt.

Norge er verdens rikeste land. Har vi så god råd at vi kan sløse bort en så opplagt gevinst som dette?

Stoltenberg har avlagt en av de beste embetseksamener noen gang i sosialøkonomi i Norge. Kanskje den beste. Den handlet om hvordan Norge skulle håndtere oljepengebruken, og var forløperen til handlingsregelen som Stoltenberg innførte da han ble statsminister første gang. Han har inngående kunnskap om pengepolitikk. Han har dyp politisk innsikt og forståelse, et stort internasjonalt nettverk og så sterk klimapolitisk kompetanse at han ble utnevnt til FNs spesialutsending for klima. Han er topptrent på beredskap og krisehåndtering. Han er flink til å formidle kompliserte økonomiske spørsmål på en pedagogisk måte, og til å analysere innfløkte sammenhenger mellom politikk og økonomi. Han sier han er topp motivert, og er helt klart blant dem som får hjertebank av sentralbank.

Alle disse egenskapene gjør at han er den beste sentralbanksjefen Norge kan få. Både når det gjelder den delen av rollen som handler om pengepolitikk og renter, og den delen som dreier seg om å være styreleder for oljefondet – verdens største statlige fond, som har investeringer i over 9000 selskaper og som skal spille en viktig og skjebnetung rolle som klimaaktør i årene som kommer – ikke bare for Norge, men internasjonalt.

Norge er verdens rikeste land. Har vi så god råd at vi kan sløse bort en så opplagt gevinst som dette?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen