Da jeg før jul oppsummerte regjeringens første måneder, handlet det mye om hvordan vi som fellesskap har møtt kriser. Det viktigste har vært å bevare kontrollen på pandemien og raskt få på plass støtteordninger til folk og bedrifter som rammes av strenge smitteverntiltak. Samtidig har mange familiers økonomi stått i fare for å knekke på grunn av de ekstraordinært høye strømprisene. Når kriser som dette oppstår, er det regjeringens jobb å finne gode løsninger for folk. Vi er alle en del av et større fellesskap – som stiller opp for hverandre når det trengs. Hvordan vi møter kriser, er også politikk. Det sier noe om hvem vi er.
Selv om mye har handlet om å hjelpe folk og bedrifter i en tøff tid, har regjeringen også jobbet med å sette politikken vi gikk til valg på, ut i livet. Mye vil raskt merkes i hverdagen. Skatten vil fordeles mer rettferdig. Barnehagene og SFO blir billigere. Arbeidslivet blir tryggere for arbeidsfolk. Og rundt om i landet vokser det fram prosjekter som gir nye jobber og mindre klimagassutslipp.
Det er tid for å markere samhold med våre allierte i NATO og naboer i Norden og Europa
Da jeg litt senere på dagen var på vei til et radiostudio, sa en politisk kommentator til meg at jeg egentlig kunne glemme å snakke om annet enn strøm og korona. Knapt noen bryr seg om den langsiktige politikken nå, var budskapet. Det folk er opptatt av, er nyheter om smitte og strøm. Det er det eneste vi er opptatt av å skrive om.
Det skulle bare mangle at folk er mest opptatt av det som mest påvirker deres hverdag her og nå. Desto viktigere er det at politikken i tillegg til å håndtere det akutte, også løfter blikket og følger med på hvordan resten av verden utvikler seg. Både koronasmitten og strømkrisen viser med all mulig tydelighet hvor sterkt verden utenfor påvirker vår hverdag.
Derfor brukte jeg også litt tid på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa da jeg møtte journalister før jul. Min oppfatning er at den ikke har vært mer alvorlig siden 1989. En kommentator skrev etterpå at i en tid med både Covid og høye strømpriser orket hun ikke en bekymring til, én om krig og sånn. Men vi kan ikke lukke verden ute. Vi lever ikke i dyp fred. For vi er en del av et større fellesskap.
På grensen mot Ukraina har Russland oppmarsjert over 100.000 soldater og tungt militært materiell. I skrivende stund er det ikke klart om det går mot press og konfrontasjon eller invasjon. Det er trolig en del av poenget. Vi skal ikke vite sikkert. For her testes grenser, bokstavelig talt. Russland har tidligere vist at landet kan invadere og annektere, stikk i strid med grunnleggende prinsipper for forholdet mellom stater.
Denne gangen testes grenser i mer enn én forstand. Russland vil tegne det sikkerhetspolitiske kartet på nytt. Formelt vil de ha en garanti for at Ukraina ikke blir medlem av NATO. Det er det også lite som taler for at de blir. Men Russland vil ha det de kaller NATO-nærvær bort fra landene som grenser mot dem. Vi kjenner det som et refreng fra historien: Ideen om at stormaktene skal legge føringer for hvordan de mindre statene skal opptre. Russland ønsker en avklart interessesone utenfor eget land der de skal ha avgjørende innflytelse.
[ You go, man! ]
Europa har i utgangspunktet rik tilgang på fredelige ordninger for å løse politiske spørsmål. Som den direkte kontakten NATO har med Russland. Nå minner situasjonen mer om forhold vi kjenner fra den kalde krigen, med begrenset kontakt, harde ord, militær opprustning og økende mistenksomhet. Det merker vi også i våre nærområder. I politisk forstand oppstår ikke de kalde vindene i nordområdene, der vi deler grense med Russland. Men kulda fra spenningene sørøst i Europa kjennes helt hit. En krig i og om Ukraina vil være farlig for hele Europa. Vi har alle et ansvar for å finne veier til samarbeid som gir trygghet for egen sikkerhet og frihet til selv å velge politisk tilhørighet.
I Asia bygger spenningen seg opp mellom USA og Kina. Det handler om økonomisk, teknologisk og militær stormaktsrivalisering i Asia og om Kinas brede frammarsj, med Taiwans sikkerhet i vektskålen. En autoritær gigant som strammer skruen om menneskerettighetene i eget land og markerer seg stadig tyngre i regionen og verden for øvrig. Hvor langt ønsker Kina å gå for å øke sin kontroll i Asia og militære dominans i Sør-Kina-havet? Planlegger de en invasjon av Taiwan? Utfallet er usikkert. Det er en del av poenget også her.
Vi står med andre ord overfor både akutte og langvarige utfordringer i sikkerhetspolitikken, og vi må unngå at verdenspolitikken blir revet i to i en ny kald krig som truer norsk sikkerhet og utfordrer våre grunnleggende interesser. Det er tid for å markere samhold med våre allierte i NATO og naboer i Norden og Europa. I nord skal vi videreføre en linje med både fasthet og samarbeid. Og i forholdet til Kina skal vi søke en felles linje med våre naboer i Norden og i Europa, der vi har våre viktige økonomiske, demokratiske og verdipolitiske interesser.
Vi må løse små og store utfordringer i Norge og hele tiden jobbe for et mer rettferdig samfunn, der vanlige folk får mer trygghet i arbeidsliv, hverdagsliv og økonomi. Men vi skal også være årvåkne og aktive i møte med en tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon. Begge deler blir viktig i 2022 – og vil ha regjeringens fulle oppmerksomhet.