Før jul deltok jeg på en internasjonal konferanse i Moskva om rustningskontroll og sikkerhet. Det var en lettelse å se 25 fagfeller fra ti land sitte rundt samme bord, spill levende, i to dager til ende. Det ga en dybde i diskusjonene som er mangelvare i den virtuelle verden.
Moskva var pyntet til jul og det var et særdeles vakkert skue. Med gammel og ny arkitektur i god harmoni og vakker belysning, kan den russiske hovedstaden konkurrere med hvilken som helst europeisk storby.
Moskva ekspanderer. Nye boligblokker, T-banelinjer, gater og veier bygges i raskt tempo. Rundt det hele går en 10 mil lang ringvei. Vestlige selskaper investerer i byen. Selv bodde jeg på et Sheraton-hotell, og båtturen på Moskva-elva gikk i Radisson-regi. Mens landet som helhet har beskjeden økonomisk vekst er hovedstaden privilegert så det holder. Men naturligvis fins det fattige strøk her som i andre storbyer.
[ Norge går fra avspenning til økt vekt på avskrekking i forholdet til Russland ]
Gatene er fulle av dyre biler og kødannelser. Slik var det også forrige gang jeg var der, for fem år siden. Myndighetene har sett det som et rikdomstegn og statussymbol. Her ligger den russiske moderniteten et stykke bak den vestlige, som har sluttet å premiere slikt til fordel for tiltak mot klimaendringer.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ES3WH7XOQNFBBACN3IGWKGHMSM.jpg)
Jeg nøt den velkjente russiske gjestfriheten med middag i familieregi den første kvelden, men forstår på andre at dette er en tradisjon som forvitrer på storbyenes alter. Et besøk i Murmansk for lang tid tilbake illustrerer poenget. Tolken fortalte at hun hadde studert i St. Petersburg, og jeg kvitterte med å si at det er en vakker by. Der var det vått og kaldt, sa hun, og mente med det den harde atmosfæren i byen. «I Murmansk hjelper vi hverandre, og jeg og min familie har bestemt oss for å leve her».
I sikkerhetspolitikken er den menneskelige kontakten grunnleggende viktig for å forstå motpartens interesser.
— Sverre Lodgaard
I sikkerhetspolitikken er den menneskelige kontakten grunnleggende viktig for å forstå motpartens interesser og tenkemåte. Det fins ingen erstatning. Under den kalde krigen var det lett å bli fanget av egen propaganda, derfor ble politikken så primitiv. Nå er vi på vei inn i det samme uføret. I tillegg har pandemien lagt et lokk over samkvemmet. Det går ut over helhetsbildet, som er så viktig i sikkerhetspolitikken.
For sikkerhet er et kollektivt gode som vi må bygge sammen med motparten, i fellesskap. Det er ikke noe vi kan skaffe oss ved ensidig opprustning. Sikkerhet forutsetter at partene forstår hverandre og er villige til å samarbeide.
Ved dette årsskiftet er det troppekonsentrasjonen i Ukrainas nærhet og Russlands forslag til endringer i den europeiske sikkerhetsordenen som er det store blikkfanget. I offisiell russisk versjon er styrkene på øvelse og øvelser er rutine, men historisk sett har øvelser også blitt brukt til krigsforberedelser. Vestlige medier har lenge meldt at 100.000 mann er oppmarsjert langs grensa til Ukraina og at styrkekonsentrasjonen tiltar. Det må ikke tas bokstavelig, for troppene befinner seg på 150–350 kilometers avstand.
Russland vil ha en rettslig bindende garanti mot at Ukraina blir medlem av NATO og ber alliansen innstille sine militære aktiviteter der. De vil stanse NATOs og USAs militære ekspansjon i Europa og Kaukasus og helst skru utviklingen tilbake til 1997, da Vesten startet sin framrykking mot Russlands grenser. Vestens svar har vært at de østeuropeiske landene selv må bestemme hvor de vil høre hjemme, og de ønsket å bli med i NATO og EU. Nå er Russland engstelig for fortsettelsen og krever at NATOs vedtak fra 2008, som åpnet for ukrainsk NATO-medlemskap, reverseres. Samme for Georgia.
Om alt dette og mere til vil russerne ha en ny forhandlingsrunde. Amerikanerne har signalisert at de er med på det selv om mange av kravene er uakseptable. NATO inviterer til møte i NATO/Russland Rådet. I USA har mange realpolitikere – fremst på republikansk side – lenge advart mot å presse Russland for langt, men det innslaget i amerikansk utenrikspolitikk er svekket. Likevel: Da Stoltenberg sa at hvis tyskerne ikke vil ha atomvåpen på sitt territorium kan alternativet bli å plassere dem i et land lenger øst (les Polen) gikk han lenger enn USA vil være med på.
Andre aktuelle fora er Normandie-gruppen, som består av Frankrike, Tyskland, Ukraina og Russland, og Organisasjonen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa (OSSE). Forhandlinger om militære stabiliseringstiltak har foregått i OSSEs regi også tidligere, og i dag er slike tiltak høyaktuelle i Svartehavsregionen og Baltikum. Russerne har foreslått begrensninger på militære øvelser et likt antall kilometer på hver side av grensene.
Dermed er lerret spent ut i full bredde både hva sakskart og fora angår, som utgangspunkt for samtaler. Hvor mye eller lite det eventuelt blir forhandlet om gjenstår å se. Utenriksminister Lavrov har uttalt seg positivt om den amerikanske reaksjonsmåten og sier det blir drøftinger like over nyttår. På sin pressekonferanse sist torsdag sa Putin at han krever raske resultater og «ikke tomt prat i årevis», og at «enhver ytterligere NATO-ekspansjon er uakseptabel». Han trakk en rød linje der. Så han spiller høyt og har ikke råd til å sitte tomhendt tilbake.
Det dominerende vestlige narrativet er at Russland er aggressivt og truer med krig for å skaffe seg bedre kontroll over nærområdene. Russernes er at Vesten har rykket fram mot deres grenser og truer med å fullføre løpet i Ukraina og Georgia. De forhindret at marinebasen i Sevastopol falt i NATOs hender, men nå har de ikke mer å gå på.
Idet vi går inn i det nye året ser det i hvert fall ut til at det første slaget vil stå mellom diplomatene, ikke på slagmarken. Moskovittene kan roe seg ned en stakket stund, og det kan vi andre også.