Dette er sikkert ikke lov å si, men jeg sier det likevel: Jeg har ofte tenkt at det virker litt digg å være mann.
Ikke fordi det er mindre synd på menn. Men jeg er sjalu på småting. På de mennene som føler de kan ta masse plass med beina på bussen, uten å bli det minste flau.
De som har en egen og hellig «guttastemning» i kompisgjengen eller på jobb. Som får et nei til å dra på date, men kjenner innerst inne at det egentlig ikke var en avvisning.
Som bruker opp hele fortauet, med en slags «jeg går rett på samma hva jeg støter på»-mentalitet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6EKLM53A2JCB5OB23JUOXDGGH4.JPG)
«Hvor er det disse mennene får selvtilliten sin fra, egentlig?»
Det spurte flere på Twitter, etter at søkerlisten for sentralbanksjef-jobben ble publisert tidligere i desember. Av 22 søkere var det én kvinne – som også er regnet som en av to reelle og kvalifiserte søkere. Men det var åpent for alle til å søke.
Så butikkmedarbeider (22) og student (19) var blant dem som fyrte inn en liten CV, og folk lo godt av at de turte.
Nå er det jo mange årsaker til at noen kunne synes det er morsomt å havne på en sånn søkerliste – uten at man faktisk tenkte at man var kvalifisert. Likevel har jeg en følelse på at det ikke er tilfeldig at det kun var menn som følte for å «køddesøke» på en sånn jobb.
[ Gunhild Stordalen: – Husk at jeg kunne ligget på en strand og drukket mojito (+) ]
Jeg husker godt første gangen jeg ble oppmerksom på problemet med «gutta tar mer plass». Jeg gikk på journalistikk-utdanninga, og hadde et fag hvor vi skulle lage liksom-redaksjoner.
Klassen, som besto av et overveldende antall jenter, ble delt inn sånn at det var en gutt på hver gruppe. Vi skulle selv delegere hvem som var redaksjonssjef. Til lærerens forbauselse, hadde alle gruppene valgt den ene mannen, ut av tjue jenter.
Hva var oddsen for det?
Læreren så på oss litt vantro, og spurte: «Tenk litt over hvorfor det ble sånn, dere. Det er verdt å legge merke til». Jeg husker jeg satt der og brant av skam. Jeg ville også gjerne være redaksjonssjef, men jeg turte ikke melde meg.
Var det jeg som var en pyse?
Senere, da jeg kom ut i jobb som nyhetsreporter, skulle jeg erfare at det ikke bare var jeg som sleit med å tro at jeg var noe. Hvis jeg fant en kvalifisert kvinne til å uttale seg om et saksområde, var det veldig vanlig at hun sendte meg til en kollega, som hun hevdet at visste mer enn henne.
Ofte hendte det at jeg ble sendt videre så mange ganger, av så mange kompetente damer, at jeg endte opp med en mannlig kilde (som jeg allerede hadde flere av) og som svarte:
«Vel, dette er ikke egentlig mitt område, men jeg kan sikkert si noe om det likevel».
[ Debatt: Jeg blir sett på som den mest omsorgsfulle, fordi hun er syk ]
Noen forskere mener at det finnes en betydelig forskjell mellom menn og kvinners selvtillit. Og at selvtillit er like avgjørende og viktig som kompetanse, når det kommer til yrkeslivet. For selv om kvinner i aller høyeste grad er til stede i lederstillingen, er de betydelig færre på toppen.
De samme forskerne finner sammenheng mellom barn og kulturell påvirkning når det kommer til denne skeivheten i yrkeslivet. Men de peker også på det som gjorde at jeg aldri turte å melde meg som redaksjonssjef under studiet: Lavere tro på egne evner. Dårligere selvtillit.
Man tror også det handler om evnen til å skryte av seg selv og egne prestasjoner.
Når menn og kvinner får spørsmålet «hva er styrkene dine?» under et jobbintervju, spiller kjønn inn på svaret man gir. Menn har lettere for å framsnakke seg selv. I en undersøkelse vurderte kvinner sine egne testresultater som mye svakere enn menn gjorde, selv når resultatene var de samme.
Det er lett å si at damer må gønne mer på, og tro mer på seg selv. Kanskje er det derfor man har fått et økende fokus på «you go girl»-mentaliteten. Men da ser man helt bort ifra spillerommet man får.
[ – Hvilken mann sier offentlig: «Jeg har lyst på masse barn, men jeg får det ikke til (+) ]
Menn gir hverandre raskere opprykk i karriere, og snakker oftere om jobb seg imellom. Kall det guttastemning, om du vil: de har hverandres rygg.
Hvis du trenger et nydelig eksempel kan du lese komiker Harald Eia sin kronikk fra 2015, om hvorfor skryt fra Otto Jespersen er mer stas enn fra Linn Skåber. (Sorry Harald, jeg vet det var 2015, men den kronikken tar fortsatt kaka. Kult at du hadde selvtilliten til å skrive den, da).
Kanskje det er denne tydelige, men samtidig utydelige skeivheten som plager meg sånn. At vi sier «you go girl!» og snakker om sterke, råbra damer. Menn trenger ikke denne typen fraser, de bare er sterke og rå.
De slipper å få en frase slengt etter seg, fordi kjønnet deres ikke trenger å ha noe med saken å gjøre. De er sjef, ikke en kvinnelig sjef. De er gode i jobben sin, ikke en «dame med bein i nesa».
Hvis enkelte menn blir tildelt den naturlige rollen som leder, som trygg, som kompetent, da er det jo ikke så rart at kvinner føler de må gjøre seg fortjent til det samme. Ikke skryte, ikke tro de er noe, ikke tulle-søke på en jobb som sentralbanksjef.
Men så er jeg ikke en forsker, da. Og dette er jo ikke mitt spesialfelt, så kanskje noen andre burde sagt noe om dette i stedet? Jeg er heldigvis sikker på at det er flere med høy selvtillit som står klare for å forklare meg hvordan det egentlig henger sammen i kommentarfeltet. Blunkefjes.