Kommentar

Den meningsløse strømkrisa

Dessverre er det markedet, ikke fornuften, som nå styrer vår viktigste fastlandsressurs.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Om du ser bilder av norske landskaper fra begynnelsen av forrige århundre, er det en ting som er mer påtakelig enn noe annet: Mangelen på trær. Der skogen i dag vokser stri og vill helt ned til sjøen fra Lindesnes i sør til Finnmark i nord, var det for hundre år siden bare knauser og åpent lende. Der de bølgende åsene på Østlandet i dag er dekka av grantrær og knapt til å skille fra hverandre, var det en gang koller og knauser uten et eneste tre. Norge har vokst igjen. Litt fordi det er færre beitedyr som spiser opp skuddene før de i det hele tatt får tenkt tanken på å bli et tre, men mest på grunn av strøm.

Fram til den siste verdenskrigen, og i tusenvis av år før det, var skogen vår viktigste energikilde. I alle fall til det som vi i dag kaller private husholdninger. Det var ved som varma husene, det var ved som kokte maten og varma vannet, og det var ved som blei til trekull vi kunne bruke til å brenne i førindustriell industri. Så kom det en revolusjon. I løpet av noen tiår gikk elektrisitet fra å være noe for de få, til å bli energikilden til de mange. Vi blei et elektrisk land.

I motsetning til mange av landa rundt oss, hadde vi muligheten til å produsere elektrisiteten vi trengte sjøl. Fra den spede begynnelsen på slutten av 1800-tallet, gjennom den industrielle revolusjonen og fram til Alta-utbygginga blei vassdrag etter vassdrag temma og gjort til kraftverk. Og etter hvert som vi lærte oss å bygge demninger verden ikke hadde sett før, blei store landområder gjort om til kunstige sjøer, med Blåsjø i Suldal, Bykle og Hjelmeland som den aller største.

Det er en lang og trist historie om markedets makt. At vi har akseptert det, er helt uforståelig

Denne utbygginga skjedde ikke uten motstand. Jo flere fosser som blei lagt i rør og jo færre frittflytende elver det blei igjen i landet, jo større blei demonstrasjonstogene. Men sjøl i de harde kampene rundt Alta-utbygginga klarte ikke motstanderne å stoppe utbyggingene. Dels fordi utbyggerne hadde stor makt, kraftkampene bar preg av å stå mellom de mektige og de maktesløse. Men i motsetning til i EF- og EU-kampene i samme periode, opplevde folk at kraftutbygginga også var til det felles beste. Strømmen fra de store generatorene gikk til å varme opp husene, lyse opp gatene og drive de mange nye elektriske dingsene som fylte livet vårt. Eller den gikk til store industribedrifter, smelteverk og kjemisk industri som var hjørnesteiner i lokalsamfunn og skapte viktige eksportinntekter.

Kraftutbygginga kosta oss store naturressurser, mange penger og endra økologien både til lands og til vanns, men folk fikk tilgang på billig kraft og gode liv i et kaldt land langt mot nord. Det var et bytteforhold de fleste aksepterte og satte pris på. Befolkninga i områdene som ofra mest natur, fikk i tillegg ekstra mye tilbake i form av en sjenerøs kraftbeskatning til hjemstedskommunene.

Hvordan vi gikk fra dette til dagens situasjon, hvor bruken av denne strømmen kan koste deg og meg over seks kroner per kilowattime, er en lang og trist historie om markedets makt. At vi har akseptert det, er helt uforståelig.

Kort fortalt er det ingen som helst fornuftig grunn til at vi som innbyggere i Norge skal betale mer enn 20–30 øre per kWh for strømmen vår. Og det er absolutt ingen grunn til at strømmen skal ha ulik pris ulike steder eller til ulike tider innafor landets grenser. I normalår produserer vi mellom ti og tjue TWh mer enn vi trenger. Det er tall som ikke sier så mye for de fleste av oss, men det tilsvarer alt strømforbruket i hele Stor-Oslo i løpet av ett år. Eller om lag 15 prosent av det samla forbruket. Vi har altså litt å gå på, og vi har potensial for å bygge ut mer, både vind og vann, bølger og kanskje til og med sol om det skulle bli nødvendig.

Vi har ingen problemer med å forsyne folk og industri med strøm til faste priser. Investeringene i norske kraftverk er stort sett betalt ned – investeringer som i de fleste tilfeller blei gjort med skattepenger. Våre felles midler. En kilowattime koster i snitt mellom fem og femten øre å produsere. Og produsentene er i all hovedsak offentlig eide kraftselskap som ikke er avhengige av å tjene penger eller betale ut overskudd til griske aksjonærer.

På tross av alt dette koster altså energien vi trenger til å varme husa våre i en kald vinter tidvis mer enn seks kroner per kWh, nærmere 600 ganger så mye som det koster å produsere den. Til sammenligning er det høyeste skattenivået vi legger på noen i Norge de 78 prosent som oljeselskapene betaler av inntektsstrømmen i Nordsjøen. Men strømmen er det altså ikke verdens største kapitalistiske selskaper som betaler, det er vanlige folk i Norge. Som betaler denne sinnssyke prisen for en vare vi allerede har betalt for to ganger: Da vi ga fra oss naturen og da vi betalte for investeringene i kraftverk og linjer.

Dette er markedets logikk, ikke menneskenes. Den logikken gjør at vi til enhver tid må betale den høyeste prisen noen i det europeiske kraftmarkedet er villig til å betale for strømmen. Det betyr at CO2-avgiften på polsk kull og fransk gass legges på prisen på vår strøm. Det gjør at vi tapper magasinene våre når det ikke blåser i Tyskland, og må kjøpe dyrt tilbake når det blir kaldt i Norge. Det gjør at kostnaden for noe som er like grunnleggende i Norge som brød og melk, er totalt uforutsigbar. Det gjør at vanlige folk, som visstnok står for tur nå, ikke aner om de har råd til julegavene til ungene i år.

Hadde vi kunnet, skulle vi gått ut i skogen og begynt å hogge ved igjen. Det er jo nok av trær. Men bålet på peisen lader verken opp mobilen eller ruteren i de tusen moderne hjem. Da er det bare ett annet fornuftig alternativ, og det er å ta krafta tilbake fra markedet.

Vi kan starte i 2022. Gi all strøm til husholdninger samme faste pris, hele året over hele landet. Utbyttet til staten og de kommunale kraftselskapene blir mye mindre, men til gjengjeld blir livet til folk mye bedre. Og det er det vi i si tid bygde ut krafta for.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen