Kommentar

Kommunister på tinget

Kan åtte vaktbikkjer, industribevisste sosialdemokrater og grønn front binde regjeringen til masta?

Stortingsgruppen til Rødt – åtte vaktbikkjer. Bak fra venstre: Tobias Drevland Lund, Hege Bae Nyholt, Sofie Marhaug, Mímir Kristjánsson og Geir Jørgensen. Foran fra venstre: Marie Sneve Martinussen, Bjørnar Moxnes og Seher Aydar.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det sies gjerne at Arbeiderpartiet legger seg til venstre i opposisjon og går mot høyre igjen straks de har fått tilbake makta. Det så i noen lange uker som om Jonas Gahr Støres første regjering ville leve opp til den påstanden. Når vi nå har fasiten i form av et ferdigforhandlet budsjett, kan vi puste lettet ut.

Om vi skal skue litt lenger fram i tid, kan vi trolig slå fast: Det blir ikke så lett for Ap å svinge mot høyre denne gangen, om partiet så vil. Det er for mange vaktbikkjer og overbeviste sosialdemokrater til venstre for dem som vil holde dem i ørene.

Det har vært Mímir på radio og Mímir på tv, og det har vært Mímir i Stortingssalen og på sosiale medier

Svaret på spørsmålet i ingressen over er åpenbart «nei», det er verken sosialistene i Rødt, de litt rødere sosialdemokratene i SV eller miljøpartiet som styrer landet. Det er opp til regjeringen å rette opp skuta. Men du verden så glade vi skal være for at de små og litt sinte finnes.

Rødt har en gruppe på åtte kvinner og menn på Stortinget. Det er i seg selv historisk. Når en av disse åtte i tillegg er enmannshæren Mímir Kristjánsson, var det ikke veldig vanskelig å skjønne at vi kom til å høre mye fra denne gjengen.

Kristjánsson har, «med sin frenetiske agitering i alle kanaler», for å låne Aftenbladet-kommentator Harald Birkevolds ord, slåss for såkalt svake grupper med en innbitthet som er sjelden i norsk politikk. Det har vært Mímir på radio og Mímir på TV, og det har vært Mímir i Stortingssalen og på sosiale medier. Med noe så forfriskende sjeldent fra en stortingsrepresentant som et rent klasseperspektiv.

Han har først og fremst kjempet for feriepenger til arbeidsløse og permitterte og fribeløpet til de uføre. Med ord som dette, i Nettavisen, om kuttet i fribeløpet til de uføre: «Tenk at det er sidemannen din på Stortinget det går utover. Tenk at det er en partikollega som står i fare for å miste noen tusenlapper og en kjekk ekstrajobb. Da er jeg sikker på at dere vil finne de 255 millionene som trengs for å gi norske uføre trygghet til jul».

Populisme? Ja. Og akkurat de ord vi trenger denne høsten som har vært så vond for tillitsforholdet mellom folket og våre fremste politikere. Det er ord som gjør at folk omtaler Mímir Kristjánsson som «en føkkings helt» i sosiale medier.

Han er selvsagt ikke alene. Fagbevegelsen har stått på. Det er det vi får med en rødgrønn regjering: Venner som stiller krav. Rødt har dessuten et sterkt lag på Stortinget. Folk som i tidligere tider ville blitt omtalt som rene og ranke, som med utålmodighet og vilje slåss for dem som sitter nederst ved bordet.

Så er det jo SV som har gjort jobben, da. Statsbudsjettet stinker kanskje ikke av SV-politikk, men det ferdige resultatet er ingenting å skamme seg over. Brillestøtte til svaksynte barn er tilbake. Regjeringen tar ikke barnetrygden fra sosialhjelpsmottakere, det blir feriepenger til arbeidsløse og permitterte. Tannhelsereformen er så smått i gang, det lyses ikke ut noen 26. konsesjonsrunde på norsk sokkel neste år, kollektivtrafikken får mer og oljesektoren får økte CO₂-avgifter. Dessuten skal regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i skattefinansierte velferdstjenester.

Det er ingen som er helter her. Det handler om folk som har gjort jobben sin, ganske enkelt. Jobben til partiene til venstre for regjeringen, er å dra den med seg i sin retning. Det har de gjort på en ganske overbevisende måte hittil. Det gir grunn til en viss optimisme – det kan faktisk komme politiske endringer av at vi velgere stemte på de røde og grønne i den grad vi gjorde tidligere i høst. Det gir grunn til å tro at regjeringen vil bindes til venstre side av masta.

Når det grønne partiet en dag våkner fra post electum-depresjonen og får sving på sakene, kommer regjeringen til å plages daglig av en venstreopposisjon som krever sitt. Og trolig kommer til å få det, også. Ganske mye, i alle fall. Mer enn i denne korte runden vi har hatt i høst, som var mer som et slags vorspiel å regne.

Ellers er det jo ikke særlig til fest i nasjonen, heller ikke om vi glemmer viruset for en stakket stund. Renta er på vei opp og utsiktene til enda høyere renter er så skremmende at folkets mann Trygve Slagsvold Vedum er blitt en skikkelig finansminister på rekordtid. Her skal det knipes på milliardene.

Så spørs det om det harde grepet vil holde. Den som følger med i sosiale medier, vet hvordan det neste angrepet fra venstre vil se ut. «Nå begynner neste kamp, og den handler om strømregningen», skriver Mímir Kristjánsson på Facebook.

Regjeringen må bare stålsette seg. For slik er det å ha «kommunister» på tinget.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen