På selveste Winston Churchills bursdag ankom Jonas Gahr Støre nasjonalforsamlingen for å redegjøre for situasjonen landet står i. Hans hovedbudskap var at «pandemien ikke er over». Han lovet ikke akkurat blod, svette og tårer, bare vaksine, vaksine, vaksine.
Jonas Gahr Støre tråkker så forsiktig han bare kan ut på den tynne isen. Bærer det helt til jul?
Jonas Gahr Støre er på defensiven i møte med et virus som ikke gir seg. Evnen og viljen i befolkningen til nye dype kneløft for å stagge smitten, er langt dårligere enn den var. Folket hans er lei. Og ikke lenger redde. Der hans forgjenger for snart to år siden kunne trykke alarmen helt inn og framstå med all verdens handlekraft og pondus, må Støre balansere sine formaninger og krav. Han må lirke på plass sitt budskap. Med innestemme.
[ Dermed innrømmer Støre indirekte at regjeringens forslag ikke var godt nok. ]
Støre står ikke fram som noen kraftfull hærfører i møte med fienden. Men som en velantrukket byråkrat som snakker om på den ene siden og på den andre. Og om behovet for å gjøre begge deler. Støre må gasse og bremse. Passe på forholdsmessigheten. Redegjørelsen for Stortinget var enkel i sin prosa.
Vi må lære. Vi tåler mer smitte. Vaksinene fungerer. Men vi må beholde kontrollen. Dette kan vare lenge.
Det er ikke lett å lede med et budskap om tålmodighet og balanse. Støres beskjeder er tett på trettende å lytte til. Vi må igjen holde oss hjemme hvis det er smitte i hjemmet, selv om vi har fått våre doser i armen. Og er man smittet, må man holde seg isolert i fem dager. Det er som å vinne valg med budskap om at man vil bruke mer ressurser på vedlikehold. Støre har lite å mobilisere med.
[ Universell lykke - hvorfor litt til alle er bedre enn mer til noen. ]
I tillegg vil han anbefale oss en hel del. Munnbindet bør på igjen, men uten at det kreves. Det er en vond kommunikasjonsspagat å stå i. Bind på i drosje, på buss og bane, i butikker og på shoppingsentre, der man kommer tett på hverandre. Anbefalingen har for lengst kommet i Oslo, der byrådslederen har oppfordret befolkningen til å finne fram munnbindene igjen. Det er lett å se at folk ikke lenger hopper når myndighetene sier hopp. Og julebordsesongen går sin maskeløse gang.
Støre vil også sende folk hjem igjen. Tilbake til hjemmekontoret. For dem som er så heldige at de kan det. Og kommunene må snakke sammen, ta tak lokalt, koordinere med fylke og statsforvalter. Små steg. Strittende imot nedstenging.
Høyre, som i regjering kraftig advarte mot politisering av pandemien, har brukt de siste dagene godt til å hytte med neven om for få tiltak. Støre satte Høyre forsiktig i skammekroken med så si: «La oss ikke skape frykt. Ikke jage overskrifter». Men også Erna Solberg var tilbakeholden med krigstypene i Stortinget tirsdag. Mest var hun utålmodig.
[ Åpent brev fra en med høy markedsverdi, men lite håp. ]
Det er som en katastrofefilm som avspilles i sakte, sakte kino. Med en ubehagelig fornemmelse av hvor det vil ende. Norge holder pusten. Stortinget skjelver. 18.000 nye smittede denne uka. Sykehusene er fulle. Jonas Gahr Støre tråkker så forsiktig han bare kan ut på den tynne isen. Bærer det helt til jul?
Støre kunne ha adoptert bursdagsbarnet Churchills beskjed til britene den gang første tyske angrepsbølge var slått tilbake: «Dette er ikke slutten, det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men kanskje er det slutten på begynnelsen». Nedslående og håpefullt på én gang.