For noen uker siden la regjeringen Støre frem sine endringer til den forrige regjeringens siste budsjett. Det er selvsagt helt legitimt å diskutere prioriteringene. Deler av debatten har i etterkant imidlertid vært besynderlig.
Universelle velferdsordninger gjør at ingen trenger stille seg opp foran velferdsstaten med lua i hånda, for å låne en formulering fra Einar Gerhardsen.
Fra flere hold blir det nemlig påpekt at regjeringens skattekutt, til vanlige folk, og for eksempel kutt i maksprisen for barnehage, er dårlige prioriteringer – det blir jo så lite på hver. Skal vi redusere forskjellene her til lands, burde regjeringen istedenfor målrette hjelp og lettelser mot enkeltgrupper i befolkningen. Som om ingen har tenkt på det! Selvsagt blir det mindre på hver når man gir flertallet av befolkningen goder. Det gjør det imidlertid ikke til feil politikk.
Velferdsforskeren Bo Rothstein peker på at det viktigste trekket som skiller den nordiske velferdsstaten fra andre, er dens universelle innretning: at velferdsordningene i stor grad er ment å dekke hele befolkningen, heller enn avgrensede grupper – og dessuten at retten til å motta velferd i er universell, framfor behovsprøvd etter inntekt.
Det virker som om flere har glemt bakgrunnen for dette. Jeg hører stadig oftere fra venstreorienterte venner at «jeg trenger jo ikke barnetrygden. Det må være bedre at de med lav inntekt får mer, og at jeg sier fra meg min». Det er en slags misforstått solidaritet. La meg forklare hvorfor:
For det første er behovsprøvde ordninger dyre og ressurskrevende å administrere, både for dem som skal stå for vurderingene og utbetalinger, og for dem som må søke på dem. Da de fire borgerlige ungdomspartiene for noen år siden foreslo å innføre behovsprøvd barnetrygd, avviste Nav forslaget med at det ville føre til økt byråkrati og økte administrasjonsutgifter: «Det ville ha krevd veldig mange Nav-ansatte til å sitte og regne barnetrygd opp og ned», uttalte daværende Nav-direktør. Dersom den som trenger hjelp må søke, dokumentere og begrunne, er det ofte lettere å la være. Kanskje man ikke engang vet om hvilke ordninger det er mulig å benytte seg av. Da blir terskelen for høy. Det er dessuten krevende å jevnlig dokumentere egen sykdom og fattigdom. Slik flere av historiene i den ferske boka «Vi, dei fattige», viser, dreier mange familiers liv om en evig runddans i jakt på støtteordninger.
For det andre kan behovsprøvde ordninger føre til fattigdomsfeller. Om ordningen bare gjelder dem med inntekt opp til et visst nivå, kan det bli en grunn til å ikke søke arbeid eller økt stillingsprosent. Et eksempel på hvordan det kan slå ut fikk vi i fjor vinter da en familie ble kastet ut av en kommunal bolig på Tøyen i Oslo. Årsak? Far tjente mer enn før, og oversteg plutselig inntektsgrensen som ga dem krav på boligsosial hjelp. For andre familier i samme situasjon er beskjeden tydelig: økt arbeid og inntekt straffer seg, man kan stå overfor trussel om tap av sosialstønad, trygd og bostøtte.
For det tredje gjør universelle velferdsordninger at ingen trenger stille seg opp foran velferdsstaten med lua i hånda, for å låne en formulering fra Einar Gerhardsen. Når velferdsordninger behovsprøves må den som trenger hjelp fra fellesskapet bevise sin nød og armod. Det fører til stigmatisering. Sosialhjelp er et eksempel på hvordan en behovsprøvd ordning tildelt basert på økonomiske kriterier er enormt stigmatiserende.
Sist, og kanskje viktigst: At velferdsstaten vår har en universell bærebjelke, bevarer limet i samfunnet. Velferdsstaten i Norge er sterk nettopp fordi den er universell. Vi har like plikter, og vi har like rettigheter. Når alle får igjen det samme for skatten de betaler inn, bidrar det til legitimitet og oppslutning om en samfunnskontrakt. Mer utstrakt behovsprøving vil isteden gi en situasjon der noen får, mens andre betaler. Det vil undergrave skatteviljen og oppslutning om en felles samfunnskontrakt. Velferdsforskerne Walter Korpi og Joakim Palme kalte det i en mye sitert forskningsartikkel for «velferdsparadokset»: De fant at velferden for de fattigste var mer omfattende der ordningene var universelle, fordi også den brede middelklassen vernet om dem.
Det er dessuten en misforståelse at universelle ordninger ikke virker omfordelende. Studier fra SSB viser hvordan offentlige tjenester og ytelser kraftig reduserer ulikheten. Velferdsordningene treffer oss ulikt. Utbetaling av barnetrygd betyr mye mer for en fattig familie enn for en rik. Og selv om alle betaler skatt, betaler vi ikke det samme i skatt.
Så er det selvsagt rom for å gjøre vår universelle velferdsstat enda mer omfordelende. Vi kan for eksempel gjøre skolefritidsordningen og barnehage helt gratis. Vi kan redusere kostnaden av tannhelse. Og vi kan gjøre noe med skattesystemet. Dagens beskjedne skattlegging av de rikeste reduserer evnen til å finansiere en universell velferdsstat, men undergraver også vår felles skattevilje og samfunnskontrakt.
Skal vi opprettholde en velferdsstat som både sikrer folk like muligheter og legger grunnlaget for et produktivt og verdiskapende næringsliv, må vi fordele finansiering og goder på alle. Det er effektivt og lønnsomt og gir velferdsstaten vår legitimitet også i framtida.