Se det for deg: Du blir dratt inn i en grusom sak av han du regner som din beste venn. En dag blir du arrestert av politiet og får lest siktelsen. Der står det at du og denne vennen har drept en jente på åtte år og en annen på ti, etter at du har deltatt i voldtekt av begge jentene.
Du vet det ikke er sant, at du ikke har utført de bestialske ugjerningene. Det sier du til politiet, men du blir ikke trodd. Din beste venn har jo allerede fortalt hva som skjedde, hva du gjorde. Da kan du kanskje finne på å si noe som dette: «Det jeg forteller, er sannheten, og dersom Jan Helge vil dra med uskyldige, så dømmer dere en uskyldig mann».
«Du» i historien ovenfor er selvsagt Viggo Kristiansen. «Jan Helge» fra sitatet fra avhørsprotokollen er bestevennen Jan Helge Andersen. De to som skulle bli kjent som barnemorderne i Baneheia. Viggo Kristiansen skal ha vært den aktive parten som truet vennen til å voldta og drepe. Han ble dømt til 21 års forvaring, og ble landets mest forhatte mann. For noe han aldri hadde gjort. Jan Helge Andersen fikk strafferabatt for å ha erkjent og forklart seg. For å ha løyet.
Når Jahr går dommene etter i sømmene, er det egentlig bare Andersens forklaring som knytter Viggo Kristiansen til drapene
Var det sånn? At Viggo Kristiansen er uskyldig, dratt inn i drapene i Baneheia i mai 2000 av gjerningsmannen Jan Helge Andersen? Vi kan ikke være sikre. Men stadig mer peker mot at Kristiansen kan bli frifunnet for de to barnedrapene. Mot at vi står overfor en rettsskandale av ufattelige dimensjoner.
Viggo Kristiansen har hele tiden bedyret sin uskyld. Etter 11 år og sju forsøk, klager inkludert, på å få saken gjenopptatt, ble han til slutt hørt av Gjenopptakelseskommisjonen i februar. I den ferske boka «Prosessen mot Viggo Kristiansen» viser den prisbelønnede journalisten Bjørn Olav Jahr den lange prosessen som ledet fram til den avgjørelsen, som ifølge forfatteren er den eneste rette. Boka tar utgangspunkt i det Jahr mener å ha bevist i sin forrige bok, «Drapene i Baneheia» fra 2017: At Jan Helge Andersen begikk udåden alene. At Viggo Kristiansen er uskyldig.
[ Bare så synd det ikke er 2001 ]
Lanseringstidspunktet kunne knapt vært bedre. Denne uka fikk vi vite at nye DNA-funn knytter Jan Helge Andersen til seksuelle overgrep mot den eldste av jentene. Det store problemet til Andersen, politiet og domstolene, er at dette funnet punkterer Andersens forklaring. Og når Bjørn Olav Jahr går dommene etter i sømmene, er det egentlig bare Andersens forklaring som knytter Viggo Kristiansen til drapene.
Jahr viser hvordan retten stolte på Jan Helge Andersens versjon, til tross for alle selvmotsigelsene og feilene i den. Jahr viser også hvordan politiet ledet Andersen inn i rollen som den underdanige ved å spørre om det ikke var sånn at Andersen også var et offer i saken, at det var den dominerende vennen som truet ham til å forgripe seg og drepe?
Viggo Kristiansen var jo det perfekte monsteret. Det ble funnet grov porno og voldsfilmer hos ham. Kristiansen hadde flere ganger stirret på en nabokvinne gjennom vinduet hennes. Og i midten av tenårene hadde han, ved gjentatte anledninger og over flere år, forgrepet seg seksuelt på en åtte år yngre nabojente.
Utydelige DNA-funn ble feiltolket og brukt som bevis på at det var to gjerningsmenn i Baneheia. Ettertiden har vist at det aldri var dekning i bevismaterialet for den påstanden. Kristiansens forsvarers forsøk på å trekke DNA-beviset i tvil, ble møtt med overbærende smil fra jurymedlemmer i lagmannsretten. Selvsagt hadde Kristiansen vært i Baneheia.
[ Arbeidstakere som har blitt hardest rammet under pandemien sitter igjen med Svarte-Per ]
Det spilte ingen rolle at trafikken på Kristiansens mobil viste at han sendte og mottok tekstmeldinger i tidsrommet ugjerningene ble begått – og at telefonen da befant seg i et annet dekningsområde, utenfor Baneheia. Eller at det ikke fantes vitneobservasjoner som knyttet ham til åstedet.
Enhver upresis forklaring fra Kristiansen talte imot ham. Jan Helge Andersen ble tolket i beste mening og rost for sin hukommelse. Også etter at han endret forklaring slik at den stemte med biologiske spor. Andersen har hele tiden sagt at han bare forgrep seg på en av jentene. Først forklarte han at han hadde forgrepet seg på den eldste, før han endret forklaring da politiet mente at DNA-funn knyttet ham til den yngste. Nå knytter de ferske DNA-funnene ham altså til den eldste igjen. (Oppdatering: Etter at denne kommentaren ble skrevet, skrev flere aviser at Andersen nå åpner for at han kan ha forgrepet seg på begge jentene. Hvis det skulle stemme må han i så fall «må ha hatt blackout», skal han ha sagt i avhør i oktober.)
Så befinner vi oss her, da, med en beviselig upålitelig og erkjent barnemorder som eneste kilde til det vi «alle» har visst: At Viggo Kristiansen var hovedmannen i Baneheia. Han har sonet i 20 år, og alltid hevdet sin uskyld.
Det har blitt brukt mot ham. Jahr viser hvordan psykologer og psykiatere la til grunn at Kristiansens manglende evne til å erkjenne skyld, viste at han ikke var rehabilitert. I sommer slapp Viggo Kristiansen likevel ut. Påtalemyndigheten anså ham ikke lenger som en slik fare for samfunnet at det trenger å vernes fra ham.
[ Valgerd ble en suksess for KrF. Kan det samme skje med Olaug? ]
Saken etterforskes nå på nytt, etter at tre av fem medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen ga Kristiansen medhold. Knappest mulig margin, med andre ord. Og mange år på overtid, kunne man hevde. Nå trenger vi et punktum. Slik saken framstår nå, etter gjenopptakelsen og nye DNA-funn, og slik Jahr framstiller den, øker sannsynligheten for at Viggo Kristiansen vil bli frifunnet. Av det følger at Jan Helge Andersen trolig må stilles for retten på ny.
Enda en runde er en voldsom belastning for de pårørende. De har slått seg til en slags ro med at morderne er dømt. Baneheia-saken er først og fremst en tragedie, som handler om at to jenter, en åtteåring og en tiåring, ble voldtatt og drept. Det må vi ikke glemme.
Men Baneheia-saken handler også om Viggo Kristiansens liv. Og dette er sikkert: Blir Viggo Kristiansen frifunnet, skylder det norske samfunnet mannen en oppreising. Bjørn Olav Jahr, Kristiansens advokat Arvid Sjødin og alle hans støttespillere fortjener all verdens heder for den utrettelige innsatsen de har gjort, uansett utfall.
Og rettsstaten Norge må se seg grundig i speilet.