Kommentar

Bare så synd det ikke er 2001

Var klimatoppmøtet en katastrofe eller en suksess? Det vil bare tida vise. Og tid virker det som om Vesten har nok av.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det er vanskelig å sette ord på vårt sinne og frustrasjon over dette grunnleggende sviket». Ordene tilhører Asad Rehman, en britisk menneskerettighetsaktivist som har sett Glasgow-forhandlingene nedenfra.

Vår klimaminister Espen Barth Eide har derimot klappet ganske så oppstemt sammen med andre deler av vår hjemlige elite over utfallet. «Et stort steg i riktig», har han erklært, og slik definert den norske regjeringens offisielle linje.

Det er åpenbart viktig at vi går ordnet og kontrollert i livbåtene, så det ikke blir bråk og folk ikler seg gule vester

Glasgow var en suksess, sett med norske øyne. Forhandlingene vi ledet om den såkalte artikkel 6, kom i havn. Oljen overlevde og gassen vår fikk bedre kår ved at kullet ble satt i et noe dårligere lys. Bellona-gründer Frederic Hauge som i blådress har stått skulder til skulder med Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre i Skottland, har også entusiastisk erklært Glasgow som en «historisk avtale».

Kontrastene er enorme når man skal oppsummere verdens 26. forsøk på å redde kloden. Men hvem skal man lytte til? Greta Thunbergs spissformulerte «bla, bla, bla» eller Vestens ledere?

Det virker åpenbart at det handler om perspektiv. Om man sitter nederst eller øverst ved bordet. Eller om hvor man står. Står man øverst i næringskjeden og skuer utover, kan Glasgow-avtalen virke som et godt utgangspunkt for videre arbeid. For ingen sier annet enn at mye gjenstår. Ingen påstår at veien videre er enkel, men den skal gjøres farbar. Vi skal både leve rike, uberørte liv samtidig som vi når målene. Lytter man derimot til Asad Rehman, som kjemper for verdens fattigste og deres skjebne på en klode der temperaturen stiger, er Glasgow atter et svik. Han oppsummerte det slik:

«Tomme ord om en klimanødsituasjon fra de rikeste landene. Mangel på respekt for vitenskapen. Falske ambisjoner. Forakt for rettferdighet. Grønt lys til å forurense med karbonnøytralitet i 2050 og karbonmarkeder. Dere har tatt beslutninger på liv og død for millioner».

Så plasserte han ansvaret: «Etter 500 år med kolonivelde og hvit makt der dere har stjålet fra det globale sør, setter dere fortsatt finansiell avkastning foran svarte, brune og innfødte. De rike avviser å ta sin rettferdige del av ansvaret med tomme ord om klimafinansiering, dere har vist verdens fattigste ryggen som nå møter covid og klimaapartheid på grunn av de rikestes handlinger». Hans harme ble applaudert av salen i Glasgow.

Hva vet vel vi om klimaendringer, eller om rettferdighet, vi som sitter her i trygghet i nord med olja vår og penger på bok. Hva vet vi om hva møtet i Glasgow egentlig betyr for dem som lever av eller i naturen på den fattige, sørlige halvkule? Her hos oss har vi åpenbart ganske god tid, når en ny regjering i det ene øyeblikket lover å kutte, men likevel legger på et par millioner tonn utslipp i det neste.

Jeg er ikke i posisjon til å vurdere utfallet av det 26. klimatoppmøtet. Det inngir selvsagt ikke tillit at man har holdt 26 toppmøter uten faktisk å finne ut av ting. Eller at det på dette 26. møtet var første gang at fossilt brennstoff ble omtalt i oppsummeringen. Men jeg må velge å tro på oppriktigheten i forsøkene som gjøres. På innsatsen som legges ned i å skape en regelbasert framtid der klimakatastrofen tøyles. På utfordringene som ligger i detaljer og på arbeidet som kreves for å skape ordlyd alle kan slutte seg til. Kompleksiteten er overveldende. Men Rehmans innlegg gjør inntrykk: «Det er umoralsk for de rike å snakke om sine fremtidige barn og barnebarn, når barna i sør dør nå».

Om de ikke treffer våre ledere, bør ordene i det minste ramme oss middelklassemennesker i nord og vest midt i solar plexus. Når vi snakker oppgitt om Kina eller India, bør vi se oss lenge i speilet og ta inn over oss fakta: Vi er problemet. USA har stått for 25 prosent av totale utslipp siden før den industrielle revolusjonen. Dobbelt så mye som Kina. Europa er ansvarlig for nesten like mye som USA. Ser vi på hva hver og en av oss har bidratt med, blir bildet enda skjevere. Ikke bare er vi rike, vi er også få. Fortsatt har den jevne tysker sluppet ut fem ganger mer enn en kineser. En canadier tretti ganger mer enn en inder.

Det er jo ikke sånn at vi i den vestlige verden akkurat gjør alt i vår makt for å redde verden. Det virker å være en ganske så kjølig kalkulert redningsaksjon på gang nå. Og det er åpenbart viktig at vi går ordnet og kontrollert i livbåtene, så det ikke blir bråk og folk ikler seg gule vester. Men det er ganske så stressende og frustrerende for de på 3. klasse under bildekk at det tar sånn tid her oppe på 1. klasse.

Vesten skynder seg langsomt. Men på kalenderen står det ikke 2001 eller 2011, snart lyser 2022 mot oss. Klokka tikker ubønnhørlig mot 2030. Teknologioptimisme og alle mulighetene som ligger i det grønne skiftet, holder motet oppe. For Rehman og hans milliarder er det ikke nok å høre at verdens investeringsfond er i ferd med å innse at framtida er grønn og at Tesla model 3 nå er Europas mest solgte bil.

«Vi trengte konkrete løfter og solidaritet», avsluttet Asad Rehman. «De rike ga oss flere tomme ord. Dere holder ikke håpet om 1,5 i live, dere har sendt oss på en kurs til 2,5, dere setter kloden i brann og later som om dere handler».

Var Glasgow en suksess? Vi kan bare håpe på det. Asad Rehman har uansett rammende poenger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen