En femmilsløper. Det har vært idrettskarakteristikken av Ap-leder Jonas Gahr Støre. Nå blir han statsminister, etter årevis med motbakker, bakglatte ski og is i rubben. Jeg tror mange, også blant hans politiske motstandere, unner ham den seieren.
På Aps valgvake i natt kunne han endelig juble – ironisk nok etter et historisk dårlig valgresultat. Men det snakket ingen om i Oslo Kongressenter, der «Jonas! Jonas! Jonas!»-ropene gjallet veggimellom, inntil det tok helt av med allsang av «Internasjonalen» og AUF-sangen. Kontrasten til 2017 kunne ikke vært større. Den gangen ble valgprognosen klokka 21 mottatt med dørgende stillhet og bleke, vantro ansikter. I kveld skrek folk seg hese i et langt lykkebrøl da tallene lyste opp på storskjermen.
Støre tok over som Ap-leder da Jens Stoltenberg ble utpekt til ny generalsekretær for NATO. Det var i 2014. Siden da har Støres store, politiske ambisjon vært å bli Norges statsminister. To ganger var det nære på. Men det glapp akkurat ved valget i 2017. I stedet for seier og regjeringsmakt, ble Ap kastet ut i en opprivende strid etter metoo-skandalen rundt nestleder Trond Giske.
Neste mulighet var KrFs veivalg i 2018. Da Knut Arild Hareide åpnet for å skifte side, øynet Støre en ny mulighet. Men igjen glapp det på målstreken. KrF gikk i stedet inn i Erna Solbergs regjering. Støre fortsatte i opposisjon – og måtte i tillegg tåle at Senterpartiet storkoste seg og vokste som opposisjonsparti, mens Ap slet med å finne formen og stemningen internt ble surere og surere.
Her er Støre på vei til Stortinget
Pressefolkene som fulgte Støre fra Youngstorget til partilederrunden på Stortinget, fikk en liten smak – for ikke å si blodsmak i munnen - av Støres femmilsbein da han nærmet seg Løvebakken, og la inn et ekstra gir.
Nå blir han etter absolutt alt å dømme statsminister for en flertallsregjering utgått fra Ap, SV og Sp. Ap er klart størst av de tre partiene. Ikke bare det. De er større en SV og Sp til sammen, med god margin. Det betyr at Støre kan kreve at et flertall av statsrådene skal være fra Ap, og at han får den styringsfarten han har ønsket seg. I tillegg trenger han ikke forhandle med vippepartier utenfor regjeringen.
[ Oppslutningen om Miljøpartiet De Grønne smeltet som en isbre ]
Støre er ikke en polariserende og konfronterende politiker. Han ønsker samling og kompromisser. Allerede i natt har han strukket ut en hånd ikke bare til de partiene som gikk til valg på å bytte ut Erna Solberg, men til alle. Det kan vise seg å være en verdifull egenskap i møte med de store utfordringene den nye regjerningen kommer til å møte de neste årene.
Den politiske dynamikken endrer seg alltid når valgresultatet begynner å bli klart. Posisjoneringene og spillet fra valgkampen blir byttet ut med forhandlinger på bakgrunn av harde realiteter. Det ser vi allerede i natt. Det tok en time fra valglokalene stengte til Sps nestleder Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim sa det vi egentlig har visst hele tiden: Senterpartiet har ikke utelukket SV som regjeringspartner. Under partilederrunden kom den neste, opplagte avklaringen: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er ikke lenger statsministerkandidat, men peker på Støre. Det tror jeg han var lettet over å endelig kunne gjøre.
Allerede før han gikk og la seg valgnatta, kunne Støre krysse av på ønskelista: Ap gjorde et bedre valg enn de fryktet og er Norges klart største parti. Det ligger an til en flertallsregjering med Ap, SV og Sp. Han er den ubestridte sjefen i den nye regjeringen. Ap får flertallet av statsrådene. Og kanskje en ekstra bonus: Det kan bli tøft for Erna Solberg å holde de fire borgerlige partiene samlet i opposisjon, med et KrF under sperregrensen og et Frp på vei inn i en helt annen politisk virkelighet enn de hittil har befunnet seg i.
Det vil være en gedigen nedtur for Støre hvis han ikke klarer å danne en rødgrønn flertallsregjering med et sånt utgangspunkt.
Støre fortsatte sannsynligvis med søte drømmer da han la seg etter en lang valgnatt. Men allerede tirsdag morgen begynner virkeligheten. Det blir nok flere femmiler å gå.
[ Jonas Gahr Støre blir statsminister med et av de svakeste resultatene i Aps historie. ]
