Da de første prognosene tikket inn, var det klart at Ap-lederen hadde vunnet statsministerkampen. Erna Solberg har gått på et solid nederlag. Høyre har fått sitt dårligste resultat siden 2009.
Ap er det største partiet, men oppslutningen er mindre enn for fire år siden. Resultatet er bedre enn katastrofevalget i 2001. Og resultatet er bedre enn det partiet hadde grunn til å frykte, i følge meningsmålingene. Ap har likevel vunnet en seier med bismak. Ikke på noe tidspunkt i valgkampen klarte partiet å komme seg på samme nivå som for fire år siden. Den rødgrønne seieren ble først og fremst sikret ved at SV, Senterpartiet, Rødt og MDG gjorde svært gode valg. Uten drahjelp fra disse partiene hadde ikke Jonas Gahr blitt statsminister. Både Rødt og MDG skriver politisk historie med nasjonale gjennombrudd.
Krevende regjeringsforhandlinger står for døra. De blir harde og vanskelige uansett om Ap, SV og Sp får flertall eller ikke. Sp vil kunne måtte bite i seg det partiet har sagt om at det ikke vil sitte i regjering med SV. Men det er selvfølgelig en grense for hvor langt partiet kan gå uten å bli beskyldt for å ha solgt sin politiske sjel. Sp kommer til å stille tøffe krav.
Her blir Jonas Gahr Støre hyllet på Aps valgvake
SV får det enklere. Partiet har ikke utstyrt seg med absolutter og ultimatum. SV har gjort et svært godt valg. Det vil styrke partiet i forhandlingene. SV har lovet medlemmene en uravstemning om regjeringsplattformen. Det var ikke spesielt lurt. Skulle resultatet bli stemt ned, faller ikke bare regjeringen. Audun Lysbakken vil trolig trekke seg som leder. Lysbakkens posisjon er så sterk i partiet at det lite sannsynlig. Medlemmene vil følge partilederens råd. Men det er selvfølgelig et sjansespill å invitere til uravstemning.
Jonas Gahr Støre får bruk for alle sine diplomatiske evner når han skal snekre regjeringsplattformen og sette sammen regjeringslaget. Han får en vanskeligere jobb enn det Jens Stoltenberg hadde i 2005. Partiet er svekket. Det samme er partilederens posisjon innad i eget parti og i de kommende forhandlingene. Pondusen er en helt annen. Stoltenberg forhandlet ut fra en mye sterkere posisjon. Nå møter Støre et revitalisert SV og et innbitt Senterparti. Ap, Sp og SV hadde den gang dessuten avklart mange viktige saker før valget, som skattenivå, Nato og EØS. Et svekket Ap kan ikke på samme måte som i 2005 bestemme over SV og Sp.
Klima- og oljepolitikken blir et hovedtema i forhandlingene. Valgresultatet viser at velgerne har flyttet seg i en mer klimavennlig retning. Det vil komme til syne i regjeringserklæringen. Ap må gi i opp sitt bastante forsvar for dagens oljepolitikk. Det blir ikke slutt på oljeletingen, men det blir neppe mer leting i nordområdene.
SV og Sp vil ikke klare å rikke Ap bort fra partiets standpunkt til EØS-avtalen. SV får ingen ting til når det gjelder Nato. Men Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum kan presse Støre til å vurdere sider ved EØS-avtalen.
Regjeringsforhandlingene vil vise at det er mye mer som forener de tre partiene, enn det er som skiller dem. Enigheten mellom dem kom ikke godt fram under valgkampen. I stedet var det uenigheten som ofte ble vist fram. Tidvis virket det som de rødgrønne partiene var mer opptatt av å gå løs på hverandre i stedet for å konsentrere angrepene om den sittende regjeringen. Lysbakken gjord ete forsøk på å finne felles plattform for hele venstresida tidlig, men ble avvist.
Koronaen gjorde dette til en spesiell valgkamp. I begynnelse så det ut som statsminister Erna Solberg og Høyre ville vinne på det. Høyre fløyt også lenge høyt på målingene. I sommer buttet det imot. Ved inngangen til høsten snudde det. Koronaeffekten var borte. FNs klimarapport snudde opp-ned på valgkampen. Klima ble plutselig hovedsaken. Her hadde ikke Høyre noen stemmer å hente.
Heller ikke Frp. Sylvi Listhaug forsøkte seg med en spesiell vri. Hun brukte saken til et angrep på klimapartiene. Det slo ikke an. Frp styrte i hele valgkampen mot et dårlig valg. Hver tredje velger er borte.
Klimarapporten ga vind i seilene for MDG, SV og Venstre. Det er blitt et klimavalg slik disse partiene ønsket seg. Det har reddet Venstre som i hele år har hatt en sikker kurs mot en tilværelse under sperregrensene. Mot slutten av valgkampen nærmest frigjorde Venstre seg fra regjeringens klima- og oljepolitikk. Uten det hadde de gått riktig ille med Venstre.
Prisen for den dårligste valgkampen bør gå til KrF og Kjell Ingolf Ropstad. Det har hendt før at en partileder har snublet på oppløpssiden. Det hører med til sjeldenheten at en partileder får problemer med gutterommet. I går klokka 21 var partiet under sperregrensen. Det er krise for KrF.
[ Flertall for Støres drømmeregjering med Ap, Sp og SV på prognosene ]
