På mandag er det endelig over! Valgbodene skal pakkes ned, nye stortingsrepresentanter skal folkeregistrere seg på gutterommene sine og twitterkontoene til politikere skal gå tilbake til å kun brukes når Norge vinner i sport.
Regjeringen har fått lov til å dyrke fram en hemmeligholdelseskultur som bør ryddes opp i uansett hva utfallet av valget blir
Det har vært en lang valgkamp, om enn kanskje ikke så lang som den føles. Det har også vært en valgkamp med overraskende mye substans. Det så en stund ut til at hele greia skulle drukne i latteren til Trygve Slagsvold Vedum, men IPCC-rapporten som kom i august ser ut til å ha dyttet den nasjonale samtalen i retning politikkens innhold. Det har riktignok vært en del dekning av “spillet”, med anklager om kaos og lite definerte regjeringsalternativer, men det har også vært mye fokus på konkret politikk.
Det er likevel én ting jeg savner: En skikkelig åpenhetsdebatt. De siste årene har regjeringen nemlig fått lov til å dyrke fram en hemmeligholdelseskultur som bør ryddes opp i uansett hva utfallet av valget blir.
[ Det kan være lurt å lytte til gubbene. En ny rødgrønn regjering er bedre med et sterkt Senterparti. ]
Erna Solberg har i lengre tid hatt et problematisk forhold til innsyn og åpenhet. For eksempel har hun gått i bresjen for å nekte pressen innsyn i hennes og andre regjeringsmedlemmers kalendere. Da Sivilombudsmannen konkluderte med at Solbergs kalender var omfattet av innsynsretten var ikke statsministerens svar å gi slikt innsyn. Tvert imot var det å fortsatt nekte innsyn, samtidig som hun sørget for at det ble fremmet en lovendring som åpnet for mer hemmelighold. Statsministeren fikk viljen sin. Stortingsflertallet vedtok begrensninger i Sivilombudsmannens innsynsrett i år.
Da Solbergs egen statssekretær ble fersket i å koordinere et angrep på Oslo kommunes pandemihåndtering med ordføreren i Molde ble pressen nektet innsyn i korrespondansen mellom SMK og ordføreren. Noen få uker etterpå, da statsministeren selv var under etterforskning for sitt famøse sushilag på Geilo insisterte kontoret hennes på å hemmeligholde dokumenter relatert til politisaken.
[ Vi mangler fagarbeidere. Vi får ikke flere ved å leie dem inn. ]
Statsministeren er ikke den eneste i Solberg-regjeringen som ønsker mest mulig hemmelighold. Tvert imot kan man få inntrykk av at et anstrengt forhold til åpenhet har vært en ønsket kvalifikasjon hos hennes statsråder.
Da Høyres hestehandel med Kristelig Folkeparti førte til at abortloven ble endret i 2019, nektet helseminister Bent Høie å gi opposisjonen innsyn i vurderingene fra departementet.
Da rotet rundt ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondssjef førte til at finansminister Jan Tore Sanner måtte ha en bekymringssamtale med sentralbanksjefen ble det ikke ført skikkelig referat, og de nedtegnelsene som ble gjort nektet departementet å gi innsyn i.
Da Monica Mælands justisdepartement utredet et mulig portforbud som smitteverntiltak ble NRK nektet innsyn i de aller fleste av sakens dokumenter. Selv noe så inngripende i borgernes rettigheter som portforbud skulle behandles i det skjulte. Justisminister Mæland nektet også å gi innsyn i vurderingene som ble gjort i forkant av den kontroversielle avgjørelsen om å la regjerings- og stortingspolitikere gå foran i vaksinekøen.
Tidligere i år holdt næringsminister Iselin Nybø et notat i saken om det omstridte salget av Bergen Engines hemmelig til flere uker etter at Stortinget hadde behandlet saken.
Da trygdeskandalen ble rullet opp for et par år siden ble det ikke bare nektet innsyn i en rekke dokumenter, men det ble også feilinformert om tidligere regjeringers innsynspraksis.
Noen ganger har Solberg-regjeringens krig mot åpenhet grenset mot det komiske. For tre år siden var det en offentlig uenighet mellom Bodø kommune og daværende kulturminister Trine Skei Grande om hva som egentlig ble sagt i et møte. Grande slo i bordet med at de tross alt hadde referat fra dette møtet, så hun visste meget godt hva som ble sagt der. Problemet var bare at hun ikke ville la kommunen se dette referatet, ikke engang da de søkte innsyn i det. Bodø kommune måtte altså søke om innsyn i referatet fra et møte de selv hadde deltatt i – og de fikk avslag!
[ Arne Strand: Det beste Norge kan gjøre er å stanse letingen etter mer olje og gass. ]
Summen av alle disse sakene tegner et dystert bilde av en statsminister og en regjering som ikke har respekt for en av hjørnesteinene i vårt demokratiske system.
Det er for seint å gjøre åpenhet til et tema i valgkampen, men en eventuell ny regjering bør ikke få slippe unna med dagens grad av hemmelighold. Ideelt sett bør den heller ikke ønske å holde så mye hemmelig. Muligheten til å ettergå det myndighetene driver med er ikke bare en viktig del av demokratiet, det er en forutsetning for at demokratiet skal fungere. Hovedregelen må være åpenhet, og unntakene må være få, godt begrunnede og strengt praktiserte.
Etter alle meningsmålinger å dømme er Erna Solbergs dager som statsminister talte. Hennes etterfølger, uansett om det blir Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum eller Sylvi Listhaug, bør utvise langt mer demokratisk sinnelag.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen