Kommentar

By og land, hand i hand

Det kan være lurt å lytte til gubbene. En ny rødgrønn regjering er bedre med et sterkt Senterparti.

Det var en koalisjon av norske motkulturer som sikret nei til EU. Den koalisjonen er minst like viktig i dag. Her fra fakkeltog med 25.000 deltagere i Oslo i 1994.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Mange, også på rødgrønn side, har godtet seg ettersom Senterpartiet har møtt motstand på meningsmålingene i det siste. Det er det ingen grunn til. Landets neste regjering trenger et sterkt Senterpartiet.

«Jeg har store forhåpninger til en ny Ap-ledet regjering, men forutsetningen for at den skal bli vellykket er et tungt innslag av Senterpartiet». Det sa samfunnsforsker, tidligere SV-nestleder og nasjonal strateg-kronikør Rune Slagstad i et intervju med Klassekampen i helga.

Det er ikke småtteri Slagstad mener et sterkt Sp kan bidra til. Han snakker om en revitalisering av «Castberg-linja i norsk politisk historie». Med det viser Slagstad til arbeiderdemokraten Johan Castberg, som var en viktig pådriver for konsesjonslovene, barnelovene og annen viktig sosial lovgivning for hundre år siden.

«Samfunnssolidaritet», oppsummerer Slagstad Castbergs politiske prosjekt.

Det er Trygve Slagsvold Vedum som har gjort sine folkelige røtter fra bygda til en dyd

Slagstad mener Senterpartiet har bidratt avgjørende til Arbeiderpartiets nye kurs de siste årene. Arbeiderpartiet ble tatt på sengen av styrken i distriktsopprøret som har vokst seg stort og mektig under regjeringstiden til Erna Solberg. Senterpartiet har vært på ballen fra første øyeblikk.

Spesielt de fire siste årene har også Arbeiderpartiet gått bort fra linja om at sentraliserende, markedsteknokratiske reformer er veien til evig lykke. Etter minst to, men egentlig mange flere, tiår i drift, er Arbeiderpartiet igjen i ferd med å bli en sterkere pådriver for «samholds-Norge», i motsetning til «markeds-Norge», for å låne et uttrykk fra tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard.

Og mye av æren for det skal altså Senterpartiet ha, mener Slagstad. Han ønsker seg en rødgrønn regjering, men av en annen støpning enn den forrige, som ikke var en suksess i Slagstads øyne. Jens Stoltenbergs regjering var markedsteknokratisk. «Det er først under Solberg-regjeringen at den nye rødgrønne koalisjonen har vist seg som en alternativ samfunnsvisjon for Norge».

En annen SV-nestor, en av partistifterne og tidligere formann Stein Ørnhøi, er inne på mye av det samme i et intervju med Morgenbladet denne uka, og i et innlegg i Klassekampen tidligere i høst. Ørnhøi tar utgangspunkt i at det var en koalisjon av norske motkulturer – bønder, fiskere, venstresiden av den organiserte arbeiderbevegelsen og byradikalere – som sikret norsk uavhengighet fra EF og senere EU i det forrige århundre. Senterpartiet spilte en avgjørende rolle begge gangene.

Siden (like før) EU-kampen i 1994, har døra til Høyre vært helt stengt for Senterpartiet.

Det er ikke vanskelig å gi de to SV-veteranene rett i analysen. Det er arven fra Nei til EU-koalisjonen mange velgere til venstre ønsker at en ny regjering skal bygge videre på etter valget. Det lar seg trolig ikke gjøre uten at Senterpartiet, som selv liker å definere seg som motmaktspartiet, tar større plass og får en viktigere rolle enn under Jens Stoltenbergs rødgrønne prosjekt, i samarbeid med SV.

Det er Trygve Slagsvold Vedum som har gjort sine folkelige røtter fra bygda til en dyd. Som har målbåret den evige konfliktlinjen sentrum og periferi tydeligst – men som også har husket på den store, norske statsviteren Stein Rokkans to andre dimensjoner: Økonomi og kultur.

«Nå er det vanlige folks tur» heter det fra Arbeiderpartiet i årets valgkamp. Partiet fortjener ros for å ha endret kurs de siste årene. Samtidig som det er lett å se, som Slagstad, at kursendringen delvis må tilskrives at Senterpartiet har truffet tidsånden og ridd på bølgen av motkulturell motstand mot den borgerlige regjeringen.

Og det ikke bare er lett å se at en ny rødgrønn regjering ville ha vært veldig annerledes enn den forrige om styrkeforholdet mellom partiene ikke hadde forandret seg radikalt fra 2005.

Det er ikke vanskelig å identifisere sprekkdannelser i det norske samfunnet i begynnelsen på det 21. århundret

Noen på «den urbane venstresida», eller Ørnhøis byradikalere om man vil, oppfattet spesielt intervjuet med Slagstad som et angrep på seg selv. Det var tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen som intervjuet Slagstad. Braanen er, som Slagstad og Ørnhøi, en voksen kar. Derfor har mottakelsen gjerne vært av typen «gubbene har snakket sammen».

Den uttalelsen kan stå som et eksempel på en uheldig utvikling på venstre side – som truer et rødgrønt samarbeid, og som «gubbene» også advarer mot.

Det er ikke vanskelig å identifisere sprekkdannelser i det norske samfunnet i begynnelsen på det 21. århundret. Forskjellene øker, distriktene havner på etterskudd, generasjonskonflikten er tiltakende. Det er jo derfor vi trenger en ny regjering, og en ny retning.

Det er heller ikke vanskelig å se sprekkdannelser i den motkulturelle alliansen Ørnhøi tilskriver æren for at Norge fortsatt har en viss grad av nasjonalt selvstyre. Noe av skylda har byradikalerne og frykten for «gubbeveldet».

Men heller ikke Senterpartiet går fri. Senterpartiet har de siste månedene av valgkampen vært mest opptatt av å markere avstand fra den alliansen, tydeligst gjennom å avvise et regjeringssamarbeid med SV.

Ørnhøi mener å se at Arbeiderpartiet er i ferd med å forvitre som det store alliansepartiet i norsk politikk, og ønsker en ny politisk formasjon som kan overta oppgaven med å forme samfunnet. Han ser den i summen av SV, Rødt, fagbevegelsen og deler av Senterpartiet. Da er kjekling om regjeringssamarbeid en dårlig start.

Slagstad er inne på det samme. Norge er i ferd med å få et partimønster som ligner andre europeiske lands, uten store partier over 30 prosent. Da må flere partier skape en samlende politisk plattform for et regjeringsprosjekt, en overbygning som samler ulike grupper. Han mener at mangelen på en slik rødgrønn plattform har gitt mat til oss maktorienterte journalister.

Og, kunne vi legge til, kanskje svekket grunnlaget for en ny regjering?

Gubber eller ei, det er mange gode grunner til å ønske seg en ny regjering. Og at Senterpartiet – som SV, og MDG og Rødt – vil spille en avgjørende og konstruktiv rolle i et nytt rødgrønt prosjekt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen