Kommentar

Med rotorhalen mellom beina

Shame on you, sa kvinneaktivisten Mahbouba Seraj til CNN på søndag: «Jeg sier det til hele verden; shame on you!».

Afghan women take part in a gathering at a hall in Kabul on August 2, 2021 against the claimed human rights violations on women by the Taliban regime in Afghanistan. (Photo by SAJJAD HUSSAIN / AFP)
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Sigrid Bonde Tusvik

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen.

Det er akkurat den samme følelsen jeg sitter med nå når jeg ser bildene og nyhetsoppslagene fra Afghanistan. Jeg skammer meg virkelig. Å se en varslet katastrofe, komme så overraskende på Vesten. Å se USA som blokkerer flyplassen for innbyggerne i landet de har okkupert i 20 år for å få evakuert sine egne.

Det er jenter i Afghanistan vi skal og bør snakke om. Det er nok av eksempler å ta fram. Jeg fatter ikke at vi tør å stå med rak rygg, som Erna på Arendalsuka, og mene at de vi har tvangsreturnert til Afghanistan generelt ikke kan få komme tilbake. Dette er blant annet Farida og hennes familie. Hun har levd hele sin barndom på Dokka til hun ble tvangsreturnert ut av landet. Med sin vestlighet, sin personlige bakgrunn, uten storfamilie, språk eller nettverk, hadde ikke Farida hatt sjans til å klare seg. Det er null kulturell forståelse fra vårt lille rike, som tross alt burde kjenne dette landet godt etter 20 års ørkenvandring i uniform. Norge mente Farida fint kunne gå på skolen da hun kom tilbake til Afghanistan.

Den skolen ble sprengt i filler av Taliban i vår. Det var armer, bein, pennal og skolebøker om hverandre. Minst 55 barn ble drept, 150 barn skadd. Så trygg var den skolen, kjære regjering. Heldigvis har Farida og hennes familie vært føre var og flyktet til Tyrkia før sommeren. Det er en grunn til at FN har brydd seg om Farida-saken, de er opprørt over at Norge har fortsatt å returnere folk til internflukt til Afghanistan, et land som i tiår har vært i elendig forfatning. Norge er blitt kritisert av FN siden 2018 for denne tvangsreturneringen ifølge støttegruppa til Farida på Dokka.

Talibans talsmann, Zabiullah Mujahid, mannen med øyenbrynene, har lovet verden at kvinner skal få studere, kan delta i styrende organer og jobbe. Kan vi tro på Taliban? De bomba altså en jenteskole for noen måneder siden. Seneste 2. mars i år ble tre kvinnelige journalister drept på åpen gate, i følge Afghanistankomiteen. Siden signeringen av fredsavtalen med Taliban i 2020 har det skjedd en økning av drap og angrep på aktivister. De har denne uka visstnok sprengt i stykker en statue av en tidligere leder av hazarafolket. Det er sprikende signaler, en hel skokk med journalister står og rapporterer fra flyplassen, der folk dør, for så og fortelle om ro og orden i gatene i Kabul, at Taliban hjelper dem som vil komme seg ut og unngår kaos i byen. Vel, hvorfor er ikke de samme journalistene på landsbygda?

Vi fikk bygd noen jenteskoler, men vi fikk vitterlig ikke til å bygge tillit.

Der ute rapporterte man for bare noen dager siden om tvangsgifting av jenter, trakassering og overgrep på kvinner? Derfor har kvinner og barn flommet til Kabul på flukt fra Taliban på landsbygda. Selvsagt er det deiligere å ha ro og orden i gatene enn missiler og skuddveksling. Men vi snakker om en gjeng dypt religiøse menn som ærlig sier på pressekonferanser at «når det gjelder ideologi og tro, er det ingen forskjell mellom Taliban nå og for 20 år siden». Sharialoven gjelder uansett. Hva betyr det for frie ytrere, poeter, kunstnere, forfattere og kritiske journalister og lærere? Afghanistan kan umulig bli et land som har mer frihet for ytring enn andre arabiske land? Jeg snakket med Norsk PEN, som frykter nettopp at våre egne myndigheter og Vesten anerkjenner Taliban, men når alle trekker seg ut, hva skjer i det skjulte da? Når ingen lenger er der og rapporterer og Afghanistans egne frie ytrere – de uavhengige journalistene, forfatterne og kunstnerne – er blitt kneblet, fengslet eller drept. Taliban vet så godt hva vi i Vesten liker å høre, vi må derfor bruke Talibans egne lovnader mot dem. For ingen vet om det bare er taktikk eller om de virkelig har forandret seg. Og vi snakker som om Taliban er en enhetlig organisasjon, det er den jo ikke. Det er alt mulig rart inni skjegget. Tidligere IS-krigere på landsbygda som høvler over folk, folk som ikke er afghanere, men bare leiesoldater.

Hvorfor ser vi ikke mer skam i øynene på Natos Jens Stoltenberg og vår egen regjering? Ja, de sier de er lei seg, men hva har vi oppnådd med dette 20 år lange eksperimentet? Som har kostet oss 10,5 milliarder i militære kostnader og 13 milliarder i bistand. Vi fikk bygd noen jenteskoler, men vi fikk vitterlig ikke til å bygge tillit. Vi bygde ikke opp sivilsamfunnet, vi vandret rundt der og high fivet små unger. Noen av soldatene våre døde. Tenk på de etterlatte, hva tenker de nå? Først russerne, så Taliban, så 20 år med NATO. Det er ingen lojalitet, det er kanskje verdens mest forvirrede folkeslag.

Saken fortsetter under videoen

Det er vanskelig å få hjulpet dem, for hvem skal disse menneskene stole på? Som Norsk PEN sa til meg: «Ved å hjelpe folk kan du sette dem mer i fare, det er en hårfin balanse». De samarbeider tett med Afghansk PEN og Forfatternes Hus i Kabul, som er en av de få organisasjonene som kjemper for ytringsfrihet i landet. Afghansk PEN er støttet av UD, og er et sted der særlig kvinner har fått en stemme. Helt siden 2004 har de holdt åpent. Nå er dørene stengt, og alle er i safe house eller forsvunnet uten at noen vet hvor de er.

Når jeg ser bildene av denne «svært lite voldelige overtakelsen», så føler jeg at det er kvinnene som står igjen. Det er flest menn og unge gutter som stormer flytrappene, river ned gjerder og ikke minst henger etter store militærfly. Hvor er kvinnene? De som har det farligst akkurat nå? De som har gått i burka og som endelig hadde tatt den av og kjent på friheten fra hvert sitt lille klamme fengsel. Vi som har vært og «passet» på disse jentene, Vesten, må sette tydelige vilkår for menneskerettigheter nettopp for jenter og kvinner, hvis vi skal anerkjenne dette regimet. Vi må gi dem som trenger det mest beskyttelse. Vi dundra inn i landet med stridsvogner og militært utstyr for 20 år siden, og piler nå ut av landet med halerotoren mellom beina.

Det som står igjen er tanks og feltsykehus, ikke demokratiske verdier og menneskerettigheter. Shame on us!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen