Kommentar

Det rødgrønne trekantdramaet

Jovisst går det an å vokse i skyggen. Bare spør Audun Lysbakken.

Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre, leder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum, leder i Sosialistisk Venstreparti Audun Lysbakken, leder i Rødt Bjørnar Moxnes og leder i Miljøpartiet De Grønne Une Aina Bastholm under NRKs direktesendte partilederdebatt i Arendal mandag kveld.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

ARENDAL (Dagsavisen): Fløyheia ligger på toppen av en høyde rett ved Arendal sentrum. Det er flere måter å komme seg opp dit på, og alle mulighetene ble brukt da NRK arrangerte partilederdebatten der mandag kveld. Du kan komme i bil. Du kan suse opp i den spektakulære og omstridte glassheisen til 100 millioner. Eller du kan tråkke deg opp de bratte motbakkene til fots, mens du merker at pulsen blir stadig høyere.

Akkurat nå er SV-leder Audun Lysbakken den sterkeste motbakkeløperen i norsk politikk.

De ni partilederne som deltok i debatten, er godt kjent med at slik er det i politikken også. Man kan nå toppen i full fart, eller etter tålmodig slit. Akkurat nå er SV-leder Audun Lysbakkenden den sterkeste motbakkeløperen i norsk politikk. Han vant suverent mandagens partilederdebatt. Og SV ligger an til å gjøre et overraskende godt valg.

Slik det ser ut på måling etter måling, kan partiet gjøre seg klar til å innta regjeringskontorene igjen sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i løpet av høsten. Det er det desidert mest sannsynlige alternativet dersom det blir regjeringsskifte. Uansett hvor mange ganger Trygve Slagsvold Vedum sier «Ap/Sp-basert», uansett hvor mange dueller som settes opp mellom ham og Lysbakken, og uansett hvor kaotisk det tilsynelatende er på rødgrønn side, taler det meste for at disse tre partiene kommer til å finne sammen dersom de får flertall. SV har varslet en uravstemning om en rødgrønn regjeringsplattform, men sentralt i partiet er de overbevist om at SV-medlemmene aldri i verden kommer til å stemme ned et forhandlingsresultat ledelsen stiller seg bak.

De tre rødgrønne partiene er slett ikke enige om alt og ett i klimapolitikken. Det var de heller ikke da de styrte sammen i åtte år. Men at det er fullstendig kaos, slik flere hevdet etter mandagens partilederdebatt, er en sannhet med store modifikasjoner. De to store konfliktsakene på rødgrønn side er ryddet av veien: Gasskraftsaken er gravlagt, og også Arbeiderpartiet har sagt nei til boring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Nå står uenigheten om hvordan man skal unngå uønskete effekter av CO2- avgiften, og om hvordan man skal trappe ned åpningen av nye felt. På begge disse punktene er det mulig å finne kompromisser dersom det er politisk vilje til det.

På enkelte målinger har SV gått forbi Frp og tatt plassen som Norges fjerde største parti. Den eneste partilederen som har sittet lenger enn Audun Lysbakken, er Erna Solberg (Lysbakken slår Rødt-leder Bjørnar Moxnes med knappe to måneder). Erfaringen gir Lysbakken en trygghet som hjelper ham godt i TV-debatter. Men kanskje viktigere er det at denne valgkampens klimadebatt passer SV ekstra godt. Diskusjonen handler nemlig ikke bare om klima − slik Venstre og MDG har en tendens til å ville ha det til − eller bare om fordeling og «vanlige folks tur», som særlig Senterpartiet og Fremskrittspartiet − men også store deler av Arbeiderpartiet − helst vil legge vekt på. Kjernen i årets klimadebatt er − for å si det med et gammelt og forslitt SV-utrykk: ja takk, begge deler.

God klimapolitikk er nødt til å være god fordelingspolitikk, også. Både fordi det er den eneste reelle muligheten til å få folk med seg, og fordi rettferdig fordeling er et selvstendig og viktig politisk mål i seg selv. I møte med koronapandemien valgte regjeringen Solberg en krisepolitikk som har økt forskjellene. Risikokapitalister har fått enorme beløp i statsstøtte, mens regjeringen ønsket å frata permitterte lønnsmottakere feriepengene, helt til opposisjonen presset dem til å snu . Det bør ikke være oppskriften på klimakrisepolitikken, og det er lite som tyder på at velgerne vil ha det. Tvert imot er sosiale forskjeller den viktigste saken for velgerne foran dette valget, i følge en undersøkelse fra Norstat.

Verken Ap eller Sp er uenige i at god klimapolitikk og god fordelingspolitikk henger sammen, men SV sier det så mye tydeligere. Trygve Slagsvold Vedums forsøk på å få dette til å handle om mindre bemidlede menneskers rett til å kjøre dieselbil i Oslo sentrum, falt helt gjennom i duellen mot Lysbakken. Ap-leder Jonas Gahr Støre bør passe seg for at forsøkene på å gjøre til alle til lags skaper et inntrykk av en statsministerkandidat som ikke tør å prioritere.

Den mest overraskende klimadebattanten var den ferskeste partilederen. Frp-leder Sylvi Listhaug, som helst vil snakke om innvandring uansett hva spørsmålet er, og som er det nærmeste du kommer en klimafornekter i norsk toppolitikk, stod der som et levende paradoks under partilederdebatten. Hun var suverent dyktig da klima var tema, og hamret inn sitt budskap om unødvendig og dyr symbolpolitikk, mens hun ble helt borte i debatten om flyktninger.

Antiklimakset i innvandringsdebatten svekker Frp, men antiklima-budskapet kan redde noen av stumpene.

Kanskje er det fordi timingen ikke er god for Frp på dette området. I luftrommet over Kabul faller desperate afghanere i døden fra flyene de har klamret seg til i et fortvilt forsøk på å unnslippe Taliban.

Antiklimakset i innvandringsdebatten svekker Frp, men antiklima-budskapet kan redde noen av stumpene. Interessant nok er Frp i ferd med å gjøre kampen for norsk olje til en kulturkamp. Mens innvandring utelukkende ble omtalt som et kostnadsspørsmål på Frps partitime tirsdag, poengterte Listhaug at dersom Norge trekker seg ut av oljemarkedet, blir det bedre plass til diktaturer og bandittstater. En kamp for den norske oljen er dermed også en kamp for demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet, i følge Frp. Det er en imponerende retorisk gymnastikkøvelse.

Frps alenegang i klimaspørsmålet skaper et stort problem for Erna Solberg. Spriket mellom Frp og de tre regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre er gigantisk sammenlignet med uenigheten vi ser blant de tre rødgrønne partiene. Også på det punktet kan vi trygt slå fast at venstresiden er mer opptatt av små forskjeller enn høyresiden i denne valgkampen.