Kommentar

Når borgerlige drømmer kræsjer med virkeligheten

De liberale påvirkerne i Civita spytter i motvind i Norge i 2021.

Statsminister Erna Solberg og Civita-sjef Kristin Clemet har sammen skapt en regjering som nå er i ferd med å få en iskald skulder av velgerne.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Det kan være vondt å se på når virkeligheten innhenter drømmeren. Når folket avviser ideene dine, som du møysommelig har importert fra Amerikas fineste konservative tenkere og spredt i mediene og på internett ved hjelp av penger du har fått fra noen av landets rikeste.

Det er det som skjer med Civita nå. «Den liberale tenketanken». Deres kongstanke har vært å samle alle de borgerlige partiene i en regjering, som så skal føre en politikk som går på tvers av våre sosialdemokratiske tradisjoner. Det har vært et stort og langsiktig arbeid, der kampen om sinnene har vært like viktig som å samle ungdomspartiene til de borgerlige partiene for å knytte bånd på tvers av partikultur.

Den borgerlige regjeringen, Civitas kongstanke, har skviset så mye tannkrem ut av tuben som de har fått til på åtte år

Det har båret frukter. Vi har nå hatt en borgerlig regjering i snart åtte år. Den har endret landet vårt, statsbudsjett for statsbudsjett. I boka «Arven etter Erna» viser Wegard Harsvik, leder for samfunnskontakt og strategi i LO, at den borgerlige regjeringen etterlater seg en kuttliste på 43 milliarder kroner, samtidig som Høyres sponsorer har fått millioner i skattelette.

Med andre ord: Den borgerlige regjeringen, Civitas kongstanke, har skviset så mye tannkrem ut av tuben som de har fått til på åtte år.

Men det er her i denne historien at den borgerlige drømmen kræsjer i virkeligheten. Nå, med en måned igjen til valget, viser velgerne det helt tydelig: Vi har fått nok av dette prosjektet. Civitas visjon for Norge ligner slett ikke på det den norske befolkningen ønsker.

På gjennomsnittsmålingene for juli får Ap, Sp og SV en oppslutning på 49,6 prosent. Det tilsvarer 93 mandater på Stortinget, av totalt 165. På toppen av det får Rødt 5,6 prosent og MDG 4,5. Regjeringen og støttespilleren FrP sitter igjen med 54 mandater. Nå har vi også fått de første målingene i august. Erna Solbergs tre regjeringspartier får 38 mandater til sammen. Det er seks mindre enn Arbeiderpartiet alene.

Borgerlig side har ikke gjort det så dårlig på en måling siden 1995.

Mye kan fortsatt skje, men signalet er tydelig. Et bredt flertall i befolkningen ønsker seg en ny retning for landet. Det kan vi også lese av hvilke saker vi er opptatt av. Helt på topp: Sosiale forskjeller. Det er ikke Norge som et paradis for milliardærer vi drømmer om. Det er Norge som et land med små forskjeller mellom folk, som et land der vi alle har ganske like forutsetninger for å leve et godt liv.

Et ganske annet land enn det Civita drømmer om og jobber for, med andre ord. Men de borgerliges premissleverandør skal ha for at de ikke legger seg ned og gråter når virkeligheten innhenter dem. Civitas kvinner og menn retter opp ryggen og går til motangrep.

Problemet til Civita er at de bommer på målet. De liberale påvirkerne spytter plutselig i tung motvind.

Først laget Civita en såkalt opplysende video om partiet Rødt der tenketankens egen hushistoriker Bård Larsen forsøker å besvare det brennende spørsmålet om Rødt er farlig. Larsen anerkjenner at Rødt har tatt avstand fra kommunismens verste forbrytelser, men han spør også: «Men er det egentlig helt troverdig?» – og konkluderer med at nei, Rødt er snarere en norsk utgave av Ungarns Viktor Orbán og USAs Donald Trump. For vil ikke også Rødt bryte ned all opposisjon og bringe mediene og det sivile samfunn inn under statens jerngrep? Sånn dypest sett, når ingen ser på?

I den første målingen etter at Civitas skremmebilde ble publisert og møtt med kraftig kritikk, fikk Rødt 7,5 prosent oppslutning.

Sjefen selv, Kristin Clemet, fulgte opp men en kommentar i Aftenposten. Her mener hun at bildet av et Norge med økende sosiale forskjeller, er overdrevet. Vi er jo best i klassen om vi ser ut i den store verden. Dessuten er årsakene så mange, og det er jo knapt mulig «å måle endringer i ulikheten som følge av et enkelt års statsbudsjett». Og hva mener folk egentlig når de forteller Aftenposten at de er opptatt av sosiale forskjeller? Nei, si det, du. Kristin Clemet skjønner det i alle fall ikke. «Hva folk tenker på som sosiale forskjeller, er ikke godt å si», slår hun fast.

Og det står hun jo fritt til. Selv om hun dermed kommer i skade for å vise tilsløringstaktikken som aldri befinner seg langt unna når de borgerlige hevder at også de mener sosiale forskjeller må bekjempes.

Det er jo ikke sånn at våre nordiske samfunn oppsto av seg selv, slik borgerlige meningsdyttere gjerne vil ha oss til å tro

Vi vet jo hva som skal til for å få ned forskjellene. Vi har gjort det før. I boka «Världens jämlikaste land?» viser Erik Bengtsson, universitetslektor i økonomisk historie ved Universitetet i Lund, med all tydelighet at første bud for å bekjempe sosiale forskjeller, er at man faktisk har som mål å bekjempe sosiale forskjeller.

Bengtsson viser hvordan Sverige var et ekstremt lite økonomisk likestilt land ved inngangen til nittenhundretallet. Fordelingen var skjevere enn i USA, Storbritannia og Frankrike på samme tid, og enn i land vi tenker på som ekstremt ulike i dag. Og så kom den sosialdemokratiske perioden, en lang periode med økonomisk oppgangstid og minkende sosiale forskjeller.

I boka viser Bengtsson gjennom tall og statistikk at det først og fremst var to faktorer som bidro til utviklingen av våre likestilte samfunn i den sosialdemokratiske perioden: Den omfordelende skattepolitikken, og økende lønnsnivå på bekostning av synkende kapitalinntekter.

For det er jo ikke sånn at våre nordiske samfunn oppsto av seg selv, slik borgerlige meningsdyttere gjerne vil ha oss til å tro. Sosialdemokratene var den sterkeste politiske kraften i Norden, og som Bengtsson skriver: «Og de ville helt enkelt omfordele, og utjevne forutsetningene for landets oppvoksende generasjoner».

I motsetning til den regjeringen som nå snart er på vei ut. Og i motsetning til Civita.

Men helt i tråd med det store flertallet av den norske befolkningen.