Det kunne minne om et destillert landsmøte. Høyres statsråder, stortingsrepresentanter, kandidater og rådgivere hadde samlet seg på The Hub i Oslo. Så glade for å se hverandre igjen, at alle formaninger om énmeteren og generelt smittevern var som blåst bort. Her var det mer «sushi på Geilo»-stemning enn «streng pressekonferanse»-atmosfære. Erna Solberg får bare håpe at partiets valgkamp-kick-off ikke vil bli husket som en superspreder-hendelse. At oppsummeringen av Høyres valgkamp 2021 ikke blir «det viktigste var ikke å vinne, men Delta».
Erna Solberg hadde startet dagen med en statsministerduell mot Jonas Gahr Støre - i regi av høyresidens tankesmie Civita. Her hadde Støre vært både best og dårligst. Langt bedre enn Solberg når han var offensiv, presis og engasjert. Dårligere enn henne når han tok langturer inn i vage resonnementer og ikke husket sitt eget slagord, men sa «vanlige tur» der han skulle si «vanlige folks tur». Erna var - Erna. Helt på det jevne. Ikke på topp. Ikke på bunn.
[ De tre kvinnelige nestlederne har skapt en kanal for åpen dialog mellom partiledelsen i Ap, SV og Sp ]
Men nå kom hun skridende inn i storsalen på The Hub, der generalene og sersjantkorpset i Høyre etter hvert hadde benket seg med korrekt avstand. Erna gikk hele veien ned midtgangen, mens Prince-låten «Let’s go crazy» dundret ut av høyttalerne. Det var stående trampeklapp. «Erna! Erna! Erna!» ropte folk. På veggene hang store boards med den stiliserte tegningen av statsministeren, der hun ser ut som en krysning av bestemor og gangster: bling-bling rundt halsen, piercing i ørene, kattøye-solbriller på hodet, en hånd som viser v-tegnet - og en pen, blå høyhalser med det sobre slagordet «Vi tror på Norge».
Dagens store sak var Høyres lansering av sine sju viktigste valgløfter. Klassiske kjernesaker innen skole, arbeid, helse, klima og inkludering - samt honnørordene frihet og trygghet. Sentrum-høyre-politikk, godt pakket inn i retorikken vi etter hvert kjenner så godt: Privatisering er å slippe alle gode krefter til. Skattelette er å skape jobber. Og venstresidens fellesskap er lite inkluderende.
[ Det er en sammenheng mellom klimafornektere og ytre høyre ]
Etter åtte år ved makten er det ikke de store, nye ideene som preger Erna Solberg. Hun gjorde et nummer ut av at hun kommer med en fireårsplan. Ikke en hundredagersplan, slik Jonas Gahr Støre har gjort - og pekte på at de store oppgavene Norge står foran, ikke kommer til å bli løst før jul. Man trenger en hel fireårsperiode. Retorikken minner om et grep Erna Solberg brukte i 2013. Da anklaget hun Jens Stoltenberg for bare å tenke fire år fram. Man måtte være mye mer langsiktig enn som så, understreket hun da.
Det som bør bekymre Ap aller mest, er likevel den korte, kontante og tydelige setningen Erna Solberg kom med da hun snakket om markedsadgang: «La meg derfor være helt tydelig: Høyre er garantisten i Norge for EØS-avtalen». Ikke fordi noen på alvor tror at en rødgrønn regjering kommer ti å si opp EØS-avtalen. Det tror ikke en gang sentrale folk i Senterpartiet eller SV - egentlig. Men fordi Erna Solberg i det hele tatt kan si sånne ting. Hun går til valg sammen med to knøttsmå juniorpartnere som slåss mot sperregrensen og et støtteparti som er i ferd med å bli et særinteresseparti uten de helt store ambisjonene. Ingen er i tvil om hvem som er sjefen på borgerlig side. Når Erna Solberg sier hvordan det skal være, har hun autoritet nok til at de fleste skjønner at omtrent sånn blir det.
Ingen er i tvil om hvem som er sjefen på borgerlig side.
— Hege Ulstein
På rødgrønn side er Jonas Gahr Støre langt unna en sånn posisjon. Han kan ikke med troverdighet gi garantier og oppføre seg som sjefen over alle sjefer, når han har så sterke og store samarbeidspartnere som han har. Det er hans største svakhet som statsministerkandidat i denne valgkampen. Poenget ble understreket mandag kveld, da VG arrangerte statsministerdebatt - ikke duell - mellom Støre, Solberg og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum.
Den ekstremt gode stemningen på Høyres gruppekonferanse skyldtes selvsagt delvis at et profesjonelt parti vil vise seg fra sin aller beste og mest vitale side ved inngangen til en valgkamp. Ikke bare overfor medier og velgere, men overfor seg selv. Det er morsommere å jobbe for et lag med selvtillit og tro på seier, enn for en slapp gjeng som har gitt opp. Men det handler ikke bare om det. Selv om Erna Solberg helt sikkert drømmer om å gjøre som sitt store idol Angela Merkel, og sitte i minst fire år til, har Høyre lave skuldre. Det er ikke vinn eller forsvinn. Taper de valget, er det selvsagt ikke moro. Men noen katastrofe er det ikke. For Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre er det verre. Der er det nå eller aldri, og et tap er rett og slett ikke akseptabelt.
[ De tapte muligheters historie ]
Dessuten drømmer folk i Høyre om at de kan ta sølvmedaljen i dette valget, hvis gullet og regjeringsmakten glipper: Kanskje klarer de å ta posisjonen som Norges største parti. Det vil i så fall være en stor triumf.
Denne uka kommer de første store meningsmålingene etter sommeren. Før helgen er her, vil vi ha et klarere bilde av om - og i så fall hvor - velgerne beveger seg. Ett er sikkert: Selv minimal framgang kommer til å skape enorm begeistring, både i Høyre og Arbeiderpartiet.