Det var sjokkerande då presidenten i Kviterussland sende eit jagarfly på vengene for å avskjere eit sivilt passasjerfly og tvang det til å lande. Alt for å få tak i ein opposisjonell journalist og bloggar, Roman Protasevitsj.
Rystande er det også å lese organisasjonen CIVICUS oversikt over demokratiske avgrensingar innførte i lys av pandemien. Her snakkar vi om unntakslover for å «stoppe falske nyheiter», stempling av organisasjonar som terrorgrupper og avgrensingar av sivilsamfunnet sitt ytrings- og handlingsrom. Dette kjem samtidig med angrep på journalistar og knebling av kritiske røyster. Korrupsjonsjegerar og rettsaktivistar blir stilna og skulda for lovbrot.
[ Når Kina skal drepe en avis ]
Måten demokratiet blir utfordra på varierer, men mønsteret er ofte det same: Styresmakter angrip media og sivilsamfunn, under dekke av å skulle beskytte befolkninga mot korona eller sikre den riktige informasjonen om sjukdomen. Med dette skaper styresmaktene polarisering som dei igjen kan bruke til å undergrave dei demokratiske institusjonane i landet. Epidemien blir brukt til å innføre unntakslover som bryt fundamentale menneskerettar og utfordrar politiske og sivile rettar. Dette har skjedd medan media og politiske aktørar har hatt merksemda fokusert mot handtering av epidemien.
Dette er eit steg vidare på ei utvikling som har vart i fleire år.
Den amerikanske stiftinga Freedom House har for femtande år på rad rapportert at verda er blitt mindre demokratisk. Det internasjonale forskingsprosjektet V-Dem slår fast at heile 68 % av verdas befolkning lever i land vi kan kategorisere som meir eller mindre autokratiske.
Dette betyr at gjennomsnittsmennesket i verda i dag lever under om lag like demokratiske vilkår som i 1990, rundt murens fall. Men i skarp kontrast til i dag var 1990 eit år då alle pilene peika i demokratisk retning! I 1990 var vi midt i det som ofte blir omtala som den tredje bølga av demokratisering. Denne bølga demokratiserte store deler av Latinamerika på 1970-talet, og så Aust-Europa etter muren og Sovjetunionen fall rundt 1990. Utover på 90-talet heldt denne utviklinga fram i Afrika sør for Sahara.
Faktisk såg vi, ifølgje V-Dem, ein kontinuerleg auke i talet på demokrati fram til ca. 2010. Kor stor del av verdas befolkning som bur i eit demokrati, vaks også fram til same år. Men, så snudde det. Sidan har pilene peika i gal retning. Først sakte, dei siste åra ganske raskt.
Dei siste åra har forverringa i demokratisk tilstand gjort seg gjeldande i dei fleste delar av verda, men størst nedgang og flest angrep på demokratisk styre ser vi i Asia, Aust-Europa og Latin-Amerika. Medan vi i 1990 var i ein situasjon der det handla om å støtte opp om rørsler og prosessar som drog i demokratisk retning, er vi no i ei tid der demokrati vaklar idet vi inntil nyleg trudde var etablerte regime. I løpet av dei siste åra har liberale demokrati som Polen og Mauritius blitt autokratiske. Land som allereie hadde autokratise trekk, som Tyrkia og Benin, har blitt langt meir autoritære.
Eg er sterkt uroa over av-demokratiseringa. For oss som skal sette bistandsmidlar i arbeid for å oppnå utvikling i verdas fattigaste land, er det ei ekstra uro at innskrenkingar rundt rettar, trusretningar og identitetar rammar det sivile samfunnet.
Organisasjonar, foreiningar, støttegrupper, trussamfunn og institusjonar er innhaldet i omgrepet sivilsamfunnet. Ein kan spørje seg om eit verkeleg samfunn er mogeleg utan eit sterkt sivilsamfunn. I Noreg har sivilsamfunnet vore avgjerande for framveksten av den moderne velferdsstaten, så vel som for tilliten mellom oss. Det er også heilt avgjerande for god bistand og fattigdomsnedkjemping. 23 % av det norske bistandsbudsjettet går til partnarar i sivilt samfunn. Dette er samarbeidspartnarar som gjer det mogleg å nå fram til dei mest sårbare menneska i den fattige verda – å nå ut dit andre ikkje kjem til.
Fleire av Norad sine samarbeidspartnarar melder om eit stort press og eit minskande handlingsrom. Dette er ei utvikling som har auka i fart og styrke med koronapandemien. Kviterussland er eit tydeleg diktatur, men det skjer også i mange langt mindre opplagde land. Under pandemien har det skjedd ei utholing av rettar i ei rekkje land. CIVICUS Monitor fortel om innskrenkingar og enkeltepisodar i land som Serbia, Brasil, Nepal, Thailand, Filippinane, Malaysia, Tanzania, Indonesia, Singapore, Algerie og Marokko – for å nemne nokre. Ifølgje V-Dem innførte to tredelar av alle land i verda restriksjonar på media i løpet av 2020 og ein tredjedel innførte unntakslover utan fastsett utløpsdato.
[ På en sykkeltur i pittoreske Follo møtte jeg nazi-zombier fra 1930-tallet. ]
Pandemien kan vere over for vårt vedkomande innan hausten kjem. Men store delar av verda er framleis midt i han og har berre så vidt kome i gang med vaksinering. Sjølv om helserisikoen blir redusert, kan dei anti-demokratiske følgjene av pandemien feste seg.
For ti år sidan var det 41 liberale demokrati i verda. No er vi nede i 32. Berre 14 % av verdas befolkning nyt i dag dei fulle sivile og politiske rettane, dei demokratiske fridomane, som vi i liberale demokrati tek for gitt. Det er negativt for sosial og økonomisk utvikling, for globalt samarbeid – og sjølvsagt for enkeltmennesket sine rettar. Difor er det verdt å kjempe mot det.
