Arbeidstakerorganisasjonen LO og Høyre er uenige om en del ting. Men vi er faktisk enige om at norsk arbeidsliv skal være trygt, godt organisert, med faste, hele stillinger som hovedregel. Og det er det.
Likevel velger LO og leder Peggy Hessen Følsvik krigsretorikk mot Høyre for å svartmale både tilstanden i norsk arbeidsliv og Høyres arbeidslivspolitikk. I en debatt i NRKs Dagsnytt 18 sa hun nylig at LO har vært i forsvarskrig mot Høyre de siste åtte årene og drevet motstandskamp mot regjeringen. Forsvarskrig? Motstandskamp? Seriøst?
Med Høyre i regjering har innsatsen mot arbeidslivskriminalitet blitt trappet kraftig opp, vi har opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, innført strengere straffer og høyere bøter for brudd på lover og regler, samt krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. I 2015 roste LO regjeringen for tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet og årsrapporten fra a-krimsenterne viser nå framgang i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Tall fra SSB viser at ni av ti nordmenn trives på jobb, og Statens arbeidsmiljøinstitutt har slått fast at arbeidsmiljøet i Norge var verdensledende, men selvsagt ikke perfekt. Samtidig jobber stadig færre kvinner deltid, og det er særlig unge kvinner med små barn som velger heltid. Det kan tyde på at norsk arbeidsliv er så ryddig og robust at det fint lar seg kombinere med et godt familieliv, selv om mange nok føler på tidsklemma.
LOs påstander om mer midlertidighet er tilbakevist mange ganger, blant annet av Institutt for samfunnsforskning (ISF). I en rapport fra i fjor viste de at andelen fast ansatte var høyere i 2018 enn i 1995, og det er flere ganger slått fast at andelen midlertidige holder seg stabilt. Det er altså ikke noe grunnlag for å frykte verken løsarbeidersamfunn eller brutalisering av arbeidslivet.
[ Stortinget kan ikke sitte å se på at Nobelkomiteen settes på gata. ]
Men dette mener LO altså ene og alene skyldes deres forsvarskrig og motstandskamp. Jeg må innrømme at jeg har litt lyst til å spørre om gutta deres har ligget på skauen også. Men de har vel først og fremst vært mot endringer, som da de kalte til generalstreik mot endringene i arbeidsmiljøloven i 2015. De samme endringene ble brukt som begrunnelse på hvorfor sykehjemmet i Arbeiderparti-styrte Arendal klarte å få til mer heltid i en reportasje på TV 2 i 2019. Arbeiderpartiets nestledere hadde tatt med seg et kamerateam på slep for å dokumentere at i Ap-styrte kommuner fikk de det til. I reportasjen så fortalte de ansatte at det var nettopp endringene i arbeidsmiljøloven fra 2015, altså økte muligheter for 12,5-timersvakter, som ga fleksibilitet nok til at turnusen gikk opp og flere fikk tilbud om heltid. Det er ikke LOs forsvarskrig, men Høyres arbeidslivspolitikk, som ga resultater.
Likevel er det ingen tvil om viktigheten av at arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgivere og myndighetene har en konstruktiv dialog og jobber sammen, og at det gir Norge omstillingsmuligheter og konkurransekraft. Da er det på grensen til uansvarlig av LO-lederen, som organiserer nesten én million arbeidstakere, å svartmale norsk arbeidsliv og polarisere debatten med en krigsretorikk få av oss kjenner oss igjen i.
[ Hvor lenge holder samfunnslimet når de sosiale og geografiske forskjellene bare øker? ]
Så er det kanskje ikke overraskende at LO går til angrep på Høyre. LO sitter jo i Arbeiderpartiets styrende organer, har akkurat gitt 15 millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og til sammen 23 millioner til de rødgrønne partiene for å få til et regjeringsskifte. Selv om jeg respekterer historien og de nære båndene i arbeiderbevegelsen, så burde det være noen refleksjoner rundt legitimiteten til fagbevegelsen når skytset blir så hardt. Jeg har venner og bekjente som er LO-organiserte, og kjenner også andre som jobber i andre arbeidstakerorganisasjoner. Også de føler seg fremmedgjort av retorikken. Det siste Norge trenger nå er en polariserende debatt på et tidspunkt der vi skal få fart på Norge, få folk tilbake i jobb og ikke minst – jobbe sammen om å løse de utfordringene pandemien har bidratt med å sette søkelys på. Til det trenger vi en sterk stat, inkluderende arbeidsliv og frivillige fellesskap som evner å løfte i flokk.
Liberalkonservatismen har aldri vært en ideologi der hver enkelt er overlatt til seg selv. Tvert imot er det sterke forventninger til den enkelte om at vi skal ta ansvar for oss selv så langt vi kan, så skal fellesskapet stille opp når vi ikke kan. Vår sterkeste forpliktelse er å kunne sørge for oss selv, for dernest å ta vare på andre. Vårt slagord om at velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, er jo det motsatte av mye til de som har mest fra før. Men velferd og verdiskaping er gjensidig avhengig av hverandre, og den erkjennelsen burde være grunnleggende for både moderat høyre- og venstreside i norsk politikk.
Etter åtte år med Høyre i regjering har Norge et godt organisert arbeidsliv, med anstendige lønns- og arbeidsvilkår, der hele faste stillinger er hovedregelen. Selv om vi har hatt et unntaksår på grunn av pandemien, er det all grunn til å tro at folk kanskje vil trives enda mer på jobb og at flere får faste ansettelser når vi nå snart kommer tilbake til normalen. Det er ingen grunn til å svartmale norsk arbeidsliv eller bruke krigsretorikken til LO. Tvert imot vil det virke fremmedgjørende i en tid hvor vi trenger å stå sammen om å få fart på Norge, reelle uenigheter til tross.