Kommentar

Colombia: Det store sviket mot freden

Den siste uka har Colombia eksplodert i demonstrasjoner, og voldsbruk fra politi og sikkerhetsstyrker. Landet har igjen vist seg som et samfunn med lav tillit til myndighetene, og der sosialt opprør blir håndtert som terrorisme. Det har lange røtter i Colombia, men det burde vært historie.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

10. desember 2016 var Oslo pyntet til mottakelse av fredsprisvinner og Colombias daværende president, Juan Manuel Santos. Han hadde ledet Colombia gjennom fredsforhandlingene som gjorde slutt på 50 år med borgerkrig og fikk geriljagruppen FARC til å legge ned våpnene. Prosessen ble lansert på Hurdalssjøen i 2012, og tilrettelagt av norske diplomater, før den igjen kom tilbake til Norge til pomp og prakt og rørende taler.

I Colombia fikk fredsforhandlingene blandet mottakelse. Mange tvilte på FARCs hensikter, og avviste å forhandle med «terrorister» og «kriminelle». Andre mistenkte Santos for å ville rydde FARC av veien for å åpne for utenlandske investeringer i naturressurser og eksportlandbruk, uten å bry seg stort om utgangspunktet for konflikten: skjevfordeling av jord og statlig fravær på landsbygda.

Men tvilen kom presidenten til gode, og selv de mest radikale regjeringsmotstanderne støttet fredsprosessen. Avtalen inngått i 2016 innebærer demobilisering av FARC, rettsoppgjør og slutt på narkotikaproduksjon, men også jordfordeling og utvikling av landsbygda.

To år etter at Santos fikk fredsprisen vant Iván Duque presidentvalget. Han erklærte før han vant at han ville rive avtalen i filler. Det har han senere gått tilbake på. Men implementeringen av avtalen går sakte, og det er ikke tilfeldig hvilke deler som er kommet kortest. FARC har lagt ned våpnene og blitt et politisk parti, men i konfliktområdene har man verken fått fred eller utvikling: Bare en tredel av jorda som skulle omfordeles er blitt fordelt, og bare en liten del av utviklingsmidlene er bevilget.

Siden 2016 er 904 lokalpolitikere, aktivister og urfolksledere blitt drept, samt 276 tidligere FARC medlemmer. Integrasjonen av tidligere FARC soldater går sakte, og over 2000 har tatt til våpen igjen. Koka-produksjonen øker og regjeringen har besluttet å gjenoppta spraying med ugressmiddelet glyfosat, med enorme konsekvenser for folk og miljø – i strid med avtalen.

Starten på demonstrasjonene i forrige uke var bondeprotester i Cali mot ny bruk av glyfosat. Cali er en storby i Cauca-dalen, et av de verste konfliktområdene, og hvor vi har sett flest drap på sosiale ledere og minst utvikling siden fredsavtalen.

Deretter kom den store mobiliseringen mot regjeringens skattereform. En av hensiktene med den var å få Colombias økonomi på fote igjen etter pandemien, og redde Colombias kredittverdighet på internasjonale lånemarkeder. Den ville ha sikret en fast pengeoverføring til de fattige, og økt skatten for de rikeste. Men den ville også økt skattene for lavinntektsgrupper, og innført moms på vanlige matvarer – og begravelser. Det kommer midt i en pandemi som har tatt 76.000 liv, og gitt 3,5 millioner nye fattige, mens vaksineringen går i sneglefart.

Etter at en 17 år gammel gutt ble drept av politiet i Cali under demonstrasjonene, eksploderte raseriet. Utover uka spredte demonstrasjonene seg til hele landet. Militære og politi brukte krigsvåpen- og taktikk mot demonstrantene, og butikker og infrastruktur ble plyndret og vandalisert. Offisielt er nå 26 drept og over 800 skadet. Organisasjoner melder om at over 300 er savnet. Dødstallene kan med andre ord bli mye høyere.

President Duque har trukket tilbake skattereformen og invitert til sosial dialog. Men colombianerne har vært invitert til dialog før. De er blitt sviktet gang på gang, ikke bare relatert til fredsprosessen, men også etter omfattende demonstrasjoner i 2019 og 2020. Noen detaljer forbedres, men lite endres. Fremdeles er over 40 prosent av territoriet styrt av konkurrerende væpnede aktører, ikke lover og regler, og fremdeles tjener de rikeste 10 prosentene av befolkningen 46 ganger mer enn de fattigste 10 prosentene.

Saken fortsetter under videoen

De siste ukene har vist hvor langt regjeringen har fjernet seg fra livene til folk flest, og hvor kort den er fra en krigsmentalitet. Forut for fredsprosessen ble det nedlagt mye arbeid i å gjøre politi og militære mer profesjonelle og mindre brutale, og etablere demokratiske mekanismer for konfliktløsning. Hadde dette arbeidet vært fulgt opp, kunne en vond spiral av demonstrasjoner, politivold, militært maktmisbruk, vandalisme og ødeleggelser vært unngått. Isteden har vi sett Duque og hans allierte hisse politi og militære til kamp og omtale demonstranter som terrorister. Samtidig prøver både politikere og kriminelle å utnytte folks misnøye.

De siste ukene har vist hvor langt regjeringen har fjernet seg fra livene til folk flest.

Det at situasjonen i Colombia har fått såpass lite oppmerksomhet i verden tyder på at engasjementet for fred begynner å bli tynnslitt. Norge må bruke sin posisjon til ny mobilisering av det internasjonale samfunnet: til å få stilt de skyldige til ansvar, og å få fredsprosessen på rett kjøl igjen.

De som håpet fredsavtalen ville skape fred i Colombia er blitt skuffet og sviktet før. Vi har også et ansvar for at de ikke blir det igjen.