Kommentar

Nå er det f… meg nok

Det er dårlig stil å banne på trykk. Men det er verre å spre konspiratoriske tanker og å påstå at ungdom har et ansvar for å bli skutt på av en høyreekstremist. For faen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er 23. juli 2011. På Sundvollen samles sjokkskadde og livredde ungdommer, sønderrevne foreldre, søsken og venner, fortvilte partifolk fra Ap og AUF. Noen er ikke der. 69 døde mennesker ligger igjen på Utøya. Telefonene deres har ringt og ringt hele natta. Nå begynner de å gå tomme for batteri. Flere titall ungdommer kjemper for livet på operasjonsstuene på alle tilgjengelige sykehus.

Utenfor hotellanlegget der foreldre klamrer seg til et svinnende håp om at akkurat deres jente, eller akkurat deres gutt, fortsatt kan dukke opp i levende live, står AUF-leder Eskil Pedersen. Han føler seg liten og alene. Hele verdenspressen har linsene mot ryggen hans. Han ser at den sorte limousinen kommer langsomt kjørende. Ut kommer statsminister Jens Stoltenberg. Han går bort til Pedersen og legger armene rundt ham. Gir ham en lang, gråtkvalt klem. Øyeblikket blir fanget av en fotograf som siden skal bli hedret for å ha festet et helt lands sorg til vår felles minnebrikke. Den som har sett bildet, glemmer det aldri.

Dette bildet valgte Stavanger Aftenblad å publisere på nytt sist torsdag. Ikke som en påminnelse om at vi aldri må glemme angrepet vi snart skal markere tiårsdagen for. Men som en illustrasjon til en kronikk av BI-professor Ole Gjems-Onstad, der han hevder at Arbeiderpartiet og AUF har ansvaret for 22. juli. Et ansvar han mener de ikke tar.

Da Gjørv-kommisjonen kom med sin knusende rapport om angrepet i august 2012, sa statsminister Jens Stoltenberg dette i Stortinget: «Tre av kommisjonens konklusjoner er: Grubbegata burde vært stengt. Det var den ikke. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Det ble han ikke. Flere sikrings- og beredskapstiltak burde ha vært iverksatt. Det skjedde ikke. Dette beklager jeg». Stoltenbergs beklagelse ble sendt direkte på TV og referert i alle store medier. Det gjorde sterkt inntrykk på de aller fleste. Men ikke på BI-professoren: «(Ap) har hatt mer enn 10 år på å beklage sine feil, men uten å gjøre det», får han seg til å skrive.

Professoren legger i vei og fortsetter med å anklage ungdom og barn som ble jaget og beskutt av en høyreekstrem terrorist som var ute etter å drepe flest mulig av dem. Ikke tok de ansvar for å stanse ham, og nå bruker de kampen mot ekstremisme som et skittent maktmiddel for å kneble folk på høyresiden, er det forrykte budskapet. Det er en utålelig påstand for ofrene for terroren, og en stygg fornærmelse mot den politiske høyresiden, som selvfølgelig er noe fullstendig annet enn høyreekstremister.

Deretter serverer han en grov løgn om at en person i Aps ledelse unnlot å komme ungdommene til unnsetning 22. juli. Gjems-Onstad hevder at vedkommende var til stede på landsiden på Utøya uten å foreta seg noe mens Anders Behring Breivik fortsatt skjøt og drepte AUF-ere. Men vedkommende var ikke på plass før en time etter at politiet hadde pågrepet terroristen. Og han var på Sundvollen hotell, ikke på landsiden ved Utøya.

Noen ganger er folk så motstrøms at de ikke ser skogen for bare kontrær.

Denne personen var daværende partisekretær Raymond Johansen. Han brukte nesten hver våkne time i ukene og månedene etter angrepet på å trøste ungdommer, hjelpe AUF, ta vare på partiet, vise omsorg for etterlatte, pårørende og overlevende. Han gikk i begravelser, skrev minneord og ringte hjem til familiene til dem som var borte. Da han endelig, langt utpå høsten ville ta et politisk oppgjør med tankegodset bak angrepet, fikk han til svar fra Frps nestleder på Stortingets talerstol at Ap «spiller offer etter 22. juli». Ti år senere blir han altså anklaget for å ikke ta ansvar.

Når Stavanger Aftenblad først valgte å trykke denne løgnen, og deretter ikke fjernet den etter at den ble avdekket av NRKs Espen Aas på Dagsnytt 18 samme kveld, bidrar de til å nøre opp under et farlig Ap-hat som vi så altfor godt vet at kan være dødelig. Så alvorlig er det faktisk.

Noen ganger er folk så motstrøms at de ikke ser skogen for bare kontrær. Norsk offentlighet er full av slike. Som regel er de bare irriterende og litt lattervekkende. Men dette er noe mer. Dette er holdninger blottet for empati, og det er videreformidling av farlig og dødelig konspirasjonstenkning om Ap som landssvikere, publisert av et presumptivt seriøst og ansvarlig medium.

Omtrent samtidig som Gjems-Onstad satt på Dagsnytt 18 og la ut om hvordan ekstremisme ikke er politisk, men bare et uttrykk for psykiske lidelser, og omtalte terroren som en ulykke, publiserte nyhetsnettstedet Filter Nyheter en artikkel som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på leserne.

Den urovekkende gravesaken forteller om hvordan det konspiratoriske, høyreekstreme og antisemittiske partiet Alliansen nå forfører ungdom helt ned i videregående skole-alder og drar dem inn i sitt nett. På et lukket chatforum hylles Anders Behring Breivik og Philip Manshaus. Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen vil rekruttere ungdom til å trolle på nettet og skape oppmerksomhet om ham og hans parti i valgkampen. Han knytter kontakter mellom erfarne nynazister og yngre mennesker både digitalt og på fysiske demonstrasjoner.

Ekstremisme er ikke en sykdom. Terror er ikke en ulykke. Kamp mot voldelige ideologer er ikke en hersketeknikk. Kan det være så – unnskyld språket, igjen – jævlig vanskelig å forstå?