Kommentar

Klarer vi 12, klarer vi 18

«Fri» er et honnørord. Det bør det være også når det handler om en kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Denne landsmøtevåren kan bli begynnelsen på en historisk utvidelse, der grensen for selvbestemt abort flyttes fra 12 til 18 uker.

I dag må en kvinne til nemnd dersom hun ønsker å avbryte svangerskapet etter 12 uker. Hvert år opplever omtrent 500 kvinner dette i Norge. Så langt ut i svangerskapet må de oppgi en konkret årsak for å få innfridd sitt ønske. Egen helse, sosiale forhold, at fosteret er rammet av alvorlig sykdom, eller – i svært sjeldne tilfeller – at svangerskapet skyldes voldtekt eller incest.

Høsten 2018 la Erna Solberg abortloven i potten for å få KrF inn i regjering. Partiet ønsker å fjerne paragraf 2c, som gir adgang til abort etter uke 12 hvis fosteret er alvorlig sykt og nemnda sier ja. Det førte til en fornyelse av abortdebatten i Norge. Den brede offentligheten fikk høre historier vi ikke hadde hørt så mange av før. Selv om bare et par-tre av de 350 kvinnene som hvert år går til nemnd mellom uke 12 og 18 får avslag, oppleves møtet med nemnda for mange som ydmykende, unødvendig og inngripende – forståelig nok.

Forrige helg vedtok Arbeiderpartiets landsmøte å si ja til selvbestemt abort fram til uke 18. At det var akkurat det partiet vedtok, ble ikke helt klart før på onsdag. Upresise svar fra Jonas Gahr Støre i helgen skapte forvirring. Men etter flere runder i Ap, og klare meldinger fra blant andre helsepolitisk talskvinne Ingvild Kjerkol og leder av kvinnenettverket Anette Trettebergstuen, gikk Støre til slutt ut og slo fast at det ikke er noen tvil. Ap vil ha selvbestemt abort til uke 18. Rådgiving og helsehjelp skal være en rett, ikke en plikt.

KrF nølte selvfølgelig ikke med å glefse etter Arbeiderpartiet. Under likestillingsdebatten i Stortinget på tirsdag, sa Jorunn Gleditsch Lossius at «det hviler et enormt ansvar på Arbeiderpartiet og på de andre partiene på venstresiden som vil frata ufødt liv alt rettsvern. Det hviler i så måte også et stort ansvar på Senterpartiet. De bør avklare om de kan samarbeide med partier som legger opp til en abortliberalisering helt uten sidestykke». Åslaug Sem-Jacobsen fra Senterpartiet repliserte tørt at «det at vi er i den situasjonen nå at Kristelig Folkeparti går så hardt ut mot Arbeiderpartiet, tenker jeg at man kanskje kunne la være, for man er selv, etter min mening, skyld i at vi er i den situasjonen vi er i nå».

Interessant nok sa ikke Lossius ett ord om Venstre. På sitt landsmøte denne helgen kommer de også til å vedta selvbestemt abort til uke 18, sannsynligvis helt uten debatt. Det er i det hele tatt verdt å merke seg at de to minste regjeringspartiene konsekvent velger seg Ap som hoggestabbe. Venstre gjør det samme når de lar frustrasjonen over å ha tapt rusreformen gå ut over Jonas Gahr Støre, og ikke KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad, som også var imot – og ba Ap om å stemme ned regjeringen han selv sitter i. Dette skjer selvfølgelig fordi Venstre og KrF sitter i regjering sammen. Men det fortjener å nevnes, i det minste for å minne om at dette handler vel så mye om makt, valgkamp og sperregrense som om prinsipper.

Det sentrale punket er, som alltid i disse spørsmålene, kvinners selvbestemmelse.

—  

Senterpartiets landsmøte skal også behandle en utvidelse av abortgrensen. Det er tvilsomt om et slikt forslag får flertall der. Men når utvidelsen før eller siden kommer, vil den være mindre dramatisk enn mange av skeptikerne ser ut til å frykte.

I Sverige har de hatt fri abort til uke 18 i mange år allerede. Antallet svangerskapsavbrudd etter uke 12 har hele tiden ligget stabilt, på seks prosent. I Norge er det tilsvarende tallet 4,5 prosent. Den mest dramatiske endringen både i Sverige og i Norge er andelen som tar abort tidlig i svangerskapet. I 1995 ble 55 prosent av abortene tatt før uke ni i Sverige. I 2019 ble 85 prosent tatt før uke ni og 59 prosent før uke sju. Årsaken er at det er enklere tilgang til medikamentell abort. Det er altså ingen grunn til å hevde at en senere grense for selvbestemt abort, vil føre til langt flere senaborter.

Det sentrale punket er, som alltid i disse spørsmålene, kvinners selvbestemmelse. Det er ikke til å komme forbi at under mye av argumentasjonen mot en utvidelse, og motstanden mot uttrykket «fri abort» ligger en forestilling om at kvinnen ikke vet best. Hun trenger hjelp. Ikke hjelp hun frivillig oppsøker fordi hun synes at hun trenger den, men «hjelp» som blir dyttet på henne, utenfra, av et system som er konstruert for å kunne overprøve henne.

«Klarer du én, klarer du to», var KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads svar til kvinner som kjempet mot forbudet mot fosterreduksjon. Svaret til ham og andre som holder fast på abortnemndene, bør være at klarer vi å bestemme selv i 12 uker, klarer vi det i 18, også.