Kommentar

Et varmt forsvar for sniking i køen

Kunne man bidra med et forslag til fagbevegelsen og venstresiden i valgåret 2021?

Først de aller eldste, de syke og de som skal pleie oss og holde oss friske. Vel og bra. Men så da? Hvem skal få stå først i vaksinekøen når vi er ferdige med disse aller mest utsatte gruppene?

Les også: Undersøkelse: Ingen økt interesse for ny Smittestopp-app

I nabolandet har svenske LO svaret klart: Bussjåfører, butikkansatte, transportarbeidere. Arbeiderklassen. For egen del kunne vi legge til lærere, barnehagepersonell og sosialarbeidere. Alle disse folkene vi klappet for og skrev hyllende tekster til i mars, da dette marerittet så vidt var i gang. Som utsatte seg for fare hver dag, og som fortsatt gjør det. Mens vi andre sitter på hjemmekontoret vårt og føler på en utmattelse som mest av alt, for de aller fleste av oss, er å regne som et ubehag, som en mild kløe som vi ikke blir kvitt.

Bare sju prosent av LO-medlemmene kan jobbe hjemmefra, forteller svenske LO. Resten må frakte oss dit vi skal, og eksponerer seg for smitten når de møter stadig nye mennesker. Hver eneste dag. De må sørge for at butikkene er åpne, slik at vi kan spise og kjøpe dopapir. De tar i kontanter og må akseptere at vi av og til glemmer munnbindet, og det er bare en liten glassrute mellom dem og oss. Hundrevis av oss, hostende og snufsende. De må utsette seg for mange menneskemøter når de henter maten vår på lageret og kjører den ut til butikken. De vasker etter oss, fjerner våre etterlatenheter og de små dråpene vi legger igjen.

Les også: Det sikreste koronasymptomet: – Da bør du betrakte deg selv som smittet

Trolig er andelen LO-medlemmer med hjemmekontor nokså lik her som der, i Norge som i Sverige. Men vårt LO, norske LO, er merkelig stille. Det er opposisjonen på Stortinget som snakker halvhøyt om vanlige arbeidsfolk under krisen. LO kommer diltende etter.

Og det er altså i Sverige, landet vi uhøflig ler av på grunn av koronahåndteringen, at LO vågar tala klarspråk og tar til orde for at medlemmene som står i frontlinja bør trekke et kønummer som er lavere enn det som gis de av oss som ikke må utsette oss for smittefare i kraft av yrket vårt.

«Jeg tror ganske mange er engstelige for å bidra til smitte og for å bli smittet selv». Det sa Steffan Handal, leder i Utdanningsforbundet, til NRK forleden. Handal beskriver en verden snudd på hodet. Privat, i våre egne hjem og på fritiden, får vi beskjed om å ikke møte mer enn fem personer. Samtidig som lærerne i jobbsituasjonen har kontakt med hundre, kanskje to hundre, elever og kollegaer i løpet av en arbeidsdag.

Les også: Nå strømmer teatrene for fullt. Disse forestillingene er bare et tastetrykk unna

Lærerens engstelse er lett å forstå. Tenk på deg selv: Stoler du helt på at barnet ditt ikke er smittebærer etter en skoledag der han har lekt med 30 barn og blitt passet på av sju–åtte voksne? Hostet ikke hun klassevenninna litt vel tørt og aggressivt da du hentet i porten? Dette er lærerens hverdag – om du ganger den med hundre. Hele klassen til barnet ditt, og de to andre klassene den dagen. Trøst og tårer og snørr i småtrinnet. Tørr hoste bakerst i klasserommet på ungdomstrinnet, hver eneste dag.

Arbeiderpartiet ser lærerne, og vil ha dem lenger fram i vaksinekøen. Vel unt. Men også litt typisk for Ap i vår tid: Gruppen med utdanning på høyskolenivå har en talsmann i dem. Men ikke de andre som står i førstelinja.

Vi som sitter på hjemmekontoret er ikke immune. Vi kan smittes i butikken, på bussen, via barna og vårt begrensede sosiale liv. De som jobber i butikken og på bussen, har hundrevis av flere muligheter til å bli syke. De står åtte timer i butikken mot ditt raske kvarter. Sitter åtte timer på bussen i motsetning til de 25 minuttene det tok deg å komme hjem. Så drar de hjem og møter familien.

Les også: Helsebyråden i Oslo: Kappløp mellom smitten og vaksinen

Ikke får de spesielt godt betalt for jobben de gjør, flere av de mest utsette yrkene er snarere lavinntektsyrker. De fikk applaus, men den har stilnet i takt med at denne unntakstilstanden ble den nye hverdagen. Og de har ingen som kjemper deres sak for å komme tidligere i vaksinekøen. Heller ikke LO.

Opposisjonen har – nok en gang – klart å gi tiltakspakkene i krisen et mer menneskelig ansikt. «Firerbanden» Ap, Sp, SV og Frp sørger for forlengelse av permitteringsordningen til 1. oktober. Det samme for den forhøyde satsen for dagpenger, og kompensasjonsordningen for bedrifter blir forlenget fram til 1. juli. Dette er bra, åpenbart. Så er det synd og skam at Frp står i veien for at dagpengemottakere skal få feriepenger.

Men her slår det inn en fin mekanisme i vår variant av demokratiet: Hvert fjerde år stemmer vi fram en ny regjering, og et nytt parlamentarisk grunnlag.

Forhåpentligvis er vi i mål med vaksinering av befolkningen i god tid før valget i september. Men det som er så flott med valgår, er at alt handler om å tiltrekke seg velgere. Så et passivt LO og et Arbeiderparti i motvind må gjerne anse forslaget fra den svenske arbeiderbevegelsen som et godt tips. Gå inn for at de som står i førstelinjen skal få komme foran oss andre i vaksinekøen, og se om ikke det hjelper på oppslutningen. I tillegg til at det er det riktige å gjøre.

Det gjelder å kjappe seg. Før Senterpartiet løper av gårde også med den ballen.

Mer fra Dagsavisen