Splittet venstreside

Jeg satt og skrev da det pep i telefonen.

Der stirret jeg på bilder som dokumenterte en av avisens aller største nedturer. En av våre spaltister hadde kommet over gamle minner på hytta og sendte meg en melding med to bilder: Ett som viste årsrapporten for 1973 for Arbeiderbladet, som Dagsavisen den gang het.

Et annet av den siste utgaven av Arbeiderbladet før EF-valget i 1972.

Les også: «Støre må ikke bli fristet til å komme med nye stikk mot Vedum»

Ingen som følger med på norsk politikk, har unngått å legge merke til de siste månedenes velgervandring blant sosialdemokrater og fagorganiserte. Rødt- og Sp-folk heier på hverandre. Det blåser friskt om EØS-avtalen og mellom by og land, klima og olje, industri og grønne arbeidsplasser.

Som avishus har vi bestemt oss for at vi er nødt til å belyse saker som splitter fra ulike synsvinkler. Vi må rett og slett gjøre det vi kan for å speile hele bredden blant alle som ser samfunnet i tråd med vår sosialdemokratiske formålsparagraf.

Slik har det ikke alltid vært.

Les også: «Støre er rystet. Spørsmålet er om han heller bør være forbanna. Eller rasende»

Den siste dagen før EF-valget brakte Arbeiderbladet en svært tydelig førsteside som overhodet ikke tok hensyn til den splittede venstresiden. Ikke mindre enn fire JA, med store bokstaver, lyste mot leserne, men problemet var at folket likevel sa nei i folkeavstemningen. I stortingsvalget året etter ble Ap knallhardt straffet. 24 prosent av partiets velgere fra valget fire år tidligere var forsvunnet.

For Arbeiderbladet gikk det like ille. I årsrapporten fra 1973 leser jeg at avisen mistet 21 prosent av opplaget, fra 80.925 i 1972 til 64.115 i 1973. Den massive leserflukten kostet Arbeiderbladet posisjonen som en av landets største aviser.

En historisk parallell er at VG i 1972 vokste til å bli nest størst og i 1981 passerte Aftenposten som Norges største avis.

Les også: «De har glemt en sårbar gruppe. Det vil komme til å koste dem dyrt»

Det er ellers et paradoks at Arbeiderbladet-redaktør Reidar Hirsti mistet jobben, men slett ikke på grunn av opplagsnedgangen, slik man kanskje skulle tro. Ap, som den gang fortsatt var eier, var derimot misfornøyd med at redaktøren hadde tillatt seg å trykke leserinnlegg fra nei-tilhengere. Kollega Charlie Jansson i Demokraten i Fredrikstad var for øvrig alene blant A-pressens redaktører om å stå imot partibefalingene. Dagen før EF-valget trykket

Demokraten hovedsakene «Olja tilhører Norge» og «Det er tryggest å si nei».

Hva som er tryggest å si rundt sakene som kan splitte venstresiden i valgåret 2021, er det ikke sikkert at du som leser får noe enkelt svar på. Men vi kan love mange ulike perspektiver og vinkler, slik at du kan gjøre deg opp din egen mening. God fredag!