Oslos leilendinger

På Sander gård i Maridalen bor en elleve år gammel gutt.

Han har navn etter gården, og siden han lærte å snakke har han fortalt at han vil overta drifta når han blir voksen. Da vil han være femte generasjon i samme slekt som driver jordene her en halvtimes busstur fra Oslo sentrum. Men det kan guttungen bare glemme om De Grønne og byrådet får vilja si.

De vil i stedet sette gårdsdrifta i Maridalen ut på anbud.

Les også: Gerd er 72 år og vil at dattera skal overta gården. Men Oslo kommune nekter (+)

I mange hundre år var den viktigste politiske kampen i Norge bøndenes kamp for å eie egen jord. Som i resten av Europa, hadde vi et grunnleggende skille mellom de som eide gårdsbruket de dreiv, og de som leide det i bytte mot avgifter og arbeid. Sjøl om de norske leilendingene og seinere husmennene aldri var livegne, altså eid av godseiere og adel som i resten av Europa, var de like fullt mindreverdige i både sosial klasse, rettslig status og sjølsagt økonomi.

Mens en bondefamilie kunne investere og planlegge drifta av et bruk med vissheten om at neste generasjon ville kunne høste avkastninga på alt arbeid de gjorde, hadde leilendingene leiekontrakter som måtte forlenges hvert tredje år.

Når de døde, eller ikke lenger klarte å levere nok grøde, kunne bonden fritt bestemme hvem som skulle drive jorda videre. Det tok flere hundre år å få de siste restene av leilendingene og husmannsvesenet ut av norsk landbruk. På begynnelsen av 1900-tallet tok det stort sett slutt. Men nå er tankegangen til datidens godseiere og storbønder i ferd med å bli gjeninnført i Oslo av et byråd bestående av De Grønne, SV og Arbeiderpartiet.

Les også: Bekkekrangel løst av pengemangel: Byrådet vil ikke åpne bekk her likevel

Gårdene rundt Maridalsvannet blei kjøpt av kommunen for over hundre år siden for å sikre drikkevannet til hovedstaden. Siden den gang har de ni gårdsbruka blitt drevet av forpaktere. Forpakterne eier heller ikke jorda, ikke engang husene de bor i, men Oslo kommune har latt forpakterne drive gårdene videre i generasjoner.

Forpaktningsavtalene har blitt forlenga så lenge neste generasjon har villet og evnet å drive jorda. Så mens husmennene til den andre store jordeieren i Nordmarka, godseieren Løvenskiold, har blitt tvunget bort fra hjemstedene sine en etter en, har kommunens gårder hatt bondefamilier som har drevet jorda sammen med de gamle i kårboligen når neste generasjon har overtatt. Inntil nå.

I forrige uke, etter mange års strid, kom nemlig framlegget til nye forpaktningsavtaler for kommunens gårder. Forpakterne får avtaler for ti år om gangen, de får, som leilendingene også hadde, rett til forlengelse så lenge kommunen finner dem skikka til å drive gården, men ved generasjonsskifte er det slutt.

Les også: Byens iskalde historie – slik holdt oslofolk melk og matvarer kjølig før

Da skal drifta av bruket altså ut på anbud. Kommunen skal så velge den driveren som etter deres vurdering er best egna til å forpakte jorda.

Ifølge byråd Lan Marie Berg og kommuneadvokaten er dette en nødvendig og rettferdig konkurranse.

Hvis man har bodd lenge nok i by, og levd lenge nok under det offentliges krav til konkurranse ved anskaffelser kan dette sikkert høres logisk ut. Å få bo i et gammeldags gårdshus i Maridalen, med skiløyper, kirkeruiner og vannet utafor vinduet, høres ut som et privilegium. Det er bare det at disse husene verken er hytter eller eneboliger. De er gårdshus. Og om noe, viser forslaget til byrådet at de knapt vet noen ting om landbruk og enda mindre om historie.

Les også: «Støre må ikke bli fristet til å komme med nye stikk mot Vedum. Det er det bare Erna som tjener på»

Logikken i en bondes arbeidsliv er ikke som alle andres. En bonde begynner å jobbe på jorda når hun er seks–sju år. Etter skolen, i helgene og feriene er du med å pløye, så og høste. Du blir kjent med jorda og drifta, med skog og vannveier, gjerder og grøfter. Skal du overta gården, tar du utdanning som agronom, og så jobber du gjerne på gården i nesten tjue år, før du en gang i tretti-førtiåra overtar drifta ved et skifte.

Da har du investert de beste åra av arbeidslivet ditt, ofte uten særlig lønn, på å drive en gård med vissheten om at når foreldrene dine flytter over i kårboligen, overtar du. Sånn har det vært i så mange århundrer vi kan regne i Norge, og i motsetning til i håndverk, industri og annet lønnsarbeid, er dette systemet rasjonelt i landbruket.

Tidshorisonten er så lang når man driver med naturen. Et tre tar sytti år fra det er planta til det er hogstmodent. Å drenere jorder og grøfter gjøres kanskje en gang hver generasjon.

Les også: «Han er rystet. Spørsmålet er om han heller bør være forbanna. Eller rasende»

Det samme gjelder investeringer i alt fra gjerder til driftsbygninger. Vissheten om at eiendommen går i arv er insentivet for investering langt ut over egen levetid. En anbudskonkurranse har ingenting å gjøre i et sånt perspektiv. Dette aleine gjøre byrådets forslag vanvittig. Men det som er enda verre er at det altså er venstresida i politikken og miljøvernerne som foreslår å gjeninnføre et syn på bonden som er til forveksling likt de føydale godseiernes.

Den eldste forpakteren i Maridalen er 72 år. Hun har sammen med sin familie drevet gården i hele sitt liv. Idet hun ikke kan eller vil drive lenger, og byrådets anbudskonkurranse starter, vil hun og familien stå igjen uten noen ting. De eier ikke husene de har bodd i, de eier ikke jorda de har dyrka, ikke driftsbygningene de har reparert og investert i, og de får ikke høste sitt eget arbeid. Kommunen sitter igjen med alt. Det sies at dette er en liten sak for byrådet, men en stor sak i Maridalen. Jeg frykter at det ikke er sånn.

For sjøl om det bare er ni gårdsbruk i et verna landskap utafor Oslo det er snakk om, er tenkinga, eller mangelen på tenking som ligger bak, et symptom på noe større. Vi lever i ei tid hvor matjord legges under asfalt og beitemark blir hyttetomter over hele landet. Samtidig som verden trenger mer mat, er det stadig færre som forstår landbrukets og jordas verdi. De Grønne slåss for hver meter med rød sykkelsti i byen, men ser bøndene i Oslo som et fremmedelement i naturen. Og Arbeiderpartiet, som en gang blei bygd på kampen til fattige jordarbeidere, har åpenbart glemt hva landbruk er.