Mini-stat slår ikke mafiaen

For snart ti år siden tok Fellesforbundet initiativ til en rekke møter der vi snakket med politifolk, arbeidstilsyn-inspektører og ansatte i Skatt og Nav. Tilbakemeldingene var helt entydige: Myndighetenes innsats mot sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet var for dårlig koordinert, og manglet styring. Selv om det noen steder var en åpenbar mangel på ressurser, var tilbakemeldingen at det viktigste var bedre organisering og mer samarbeid.

Les også: Arbeidstilsynet fortsetter å holde lønna hemmelig i a-krimsaker

Den uformelle høringsgrunden resulterte i en uttalelse fra LO-kongressen i 2013, der fenomenet arbeidslivskriminalitet ble satt på den politiske dagsorden. Kongressen sa blant annet at «en koordinering tilsvarende det som finner sted blant kriminelle aktører finnes ikke på myndighetssiden», og påpekte at arbeidsmarkedet er godt egnet til å skjule og renvaske andre former for kriminalitet.

Et tiår seinere må vi dessverre fastslå at arbeidsmarkedet fremdeles egner seg ypperlig for kriminelle aktører. Mens anmeldelsene er få, er henleggelsene mange. Og dommene og straffeutmålingene finnes nærmest ikke.

Ettersom det er snakk om virksomhet som i sin natur foregår i det skjulte, er det vanskelig å anslå hva problemets omfang er. Men om vi ser på myndighetenes innsats får vi i alle fall et ganske klart bilde av hvordan det har gått med innsatsen mot kriminaliteten:

Null, null, null.

Les også: – Mange bruker med tid på å vurdere tilvalg av komfyr, enn å sjekke bakgrunnen til utbygger (+)

Selv om antallet milde reaksjoner har økt, er det ingen grunn til å anta at kriminaliteten har blitt noe mildere. Tvert imot: Som Nasjonalt Tverretatlig Analyse- og Etterretningssenter har dokumentert, besitter flere av trusselaktørene nå betydelig voldskapital, i tillegg til å ha utviklet sterke økonomiske muskler og god kamuflasje.

Fasadene deres er ofte legale, regnskapsbøkene tilsynelatende i orden, og de profesjonelle medhjelperne mange, i form av revisorer, advokater og konsulenter. En slik grå økonomi, der vi ikke vet hvem vi kan stole på, er gift for den norske modellen og et tillitsbasert arbeids- og næringsliv.

Om vi ser på antallet dommer er bildet enda dystrere. Som Statsadvokaten pekte på i sitt høringssvar om lønnstyveri rett før jul, kan ikke Norge «si seg fornøyd med at vi kun har fem dommer som direkte rammer utnyttelse av arbeidstakere.» Statsadvokaten sier det er mye som taler for at lovverket vårt ikke er godt nok, og støtter LOs forslag om å få en bestemmelse om lønnstyveri inn i straffeloven. I likhet med LO understreker Statsadvokaten også behovet for å kriminalisere grov utnyttelse av arbeidere der det ikke er snakk om direkte tvang, men hvor arbeiderne er svært sårbare.

Les også: Streik i private omsorgsbedrifter: – Vi streiker for å få likeverdige lønnsvilkår

Statsadvokaten tar også til orde for å innføre et uaktsomhetsalternativ, som vil gjøre det lettere å holde medvirkere på bruker-/oppdragsgiversiden ansvarlig. Dette vil lede til flere positive påtaleavgjørelser og straffereaksjoner, ifølge Statsadvokaten.

Mangelen på riktig lovverk, også for uaktsom medvirkning, er én viktig grunn til at vi har så få straffesaker og domfellelser som vi har i Norge. En annen viktig grunn til at etatene ikke anmelder alvorlige forhold, er politiets manglende kapasitet og kompetanse. Etatene vet at sakene med stor sannsynlighet vil bli henlagt, selv når de er ferdig etterforsket.

Det er forståelig at kontrolletatene vegrer seg for å anmelde alvorlige forhold når de vet at sakene blir henlagt, men dette bidrar bare til at statistikken, ikke selve arbeidslivskriminaliteten, faktisk går ned. Konsekvensen er en alvorlig følgefeil, der det falske bildet av problemets omfang påvirker hvilke ressurser vi setter inn.

Ut mot Ap og LO: – Hvorfor snakker de ikke mer om omfordeling av makt under krisen?

Situasjonen skaper et inntrykk av at det hersker straffefrihet for dem som forbryter seg mot arbeidsfolk, og som velger arbeidslivet som åsted for en kriminell karriere. Dette er et inntrykk vi ofte støter på hos underbetalte og utnyttede arbeidere, som helt har mistet troen på den norske rettsstaten, og som lurer på om bakmennene som utnytter dem er hevet over loven.

Noe av det LO-kongressen for åtte år siden pekte på, var viktigheten av at «etatene må dele analyse- og etterretningsarbeid i langt større grad enn i dag, kombinert med bedre rutiner for utveksling av informasjon». Regjeringen har ofte svart ved å vise til de såkalte akrim-sentrene, som skulle samle etatene til den felles innsatsen vi etterlyste.

Men fortsatt – i 2021 – er det sånn at det er vanntette skott mellom etatene. Skottene forhindrer informasjonen i å flyte slik den bør gjøre, og gjør det enkelt for multikriminelle aktører å finne smutthull og gjøre tilpasninger. Og selv om sentrene gjør et viktig etterretningsarbeid, hva nytter det dersom det ikke finnes ressurser til å ta sakene bakover i linja i de enkelte etatene? Godt organiserte kriminelle har en enkel jobb når de møter en nedstrippa stat uten midler og sanksjonsmidler.

Les også: Permitterte savner oppfølging: – Å gå ledig så lenge, er skadelig både psykisk og fysisk (+)

På toppen av det hele ble det forrige uke kjent at politiet ifølge Økokrim hele tiden har manglet lovhjemmel til å bistå de andre kontrolletatene i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Statsminister Erna Solberg sa denne uka at det hvilte på en misforståelse, men som Fri Fagbevegelse har vist, har misforståelsen allerede rukket å føre til endret praksis. Ved alle de sju a-krimsentrene i Norge har rapporten blitt oppfattet som at politiet ikke lenger kan bidra til for eksempel kontroll av gyldige HMS-kort på en byggeplass. Det er mulig misforståelsen er lett å rette opp, men den føyer seg inn i rekken av eksempler på sendrektighet, kløning og mangel på lederskap, på et felt der vi ikke har noen tid å miste.