Kommentar

Vi er ikke sånn, men kan bli det

Nå skal amerikanerne endelig ut av tunnelen. Jeg foreslår at vi tar en annen vei.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hele verden senket skuldrene, og mange felte nok en gledeståre for USA i forrige uke. Løgneren Trump har endelig forlatt Det hvite hus og Joe Biden har avlagt sin ed. De voksne er hjemme.

Det har vært amerikanske tilstander her hjemme en stund også.

Les også: Slik vil Jill Biden bli som førstedame

Norske TV-kanaler overførte innsettingsseremonien i sin helhet og vi benket oss med popkorn og burgere og iskrem fra Ben & Jerry. Vi elsker og hater Amerika, som jo har alt det verste, men også det beste et samfunn har å by på.

Det er så eventyrlig og annerledes i USA. Maktskiftet er en storslått seremoni med fanfarer og flagg og eminente gjester. Lady Gaga sang fletta av oss og Amanda Gorman briljerte med nasjonsbyggende slampoesi. Det var plantet 200.000 flagg utover plenen foran kongressbygningen.

Den nye presidentens tale var som et glass vann etter fire år i ørkenen.

Norske maktskifter er ikke sånn. Vi nøyer oss med nøkterne nøkkeloverrekkelser, en blomsterbukett og gruppebilde på Slottsplassen. En norsk politiker kunne aldri holdt en sånn tale. Vi kunne aldri hatt en sånn seremoni. Det ville vært teatralsk og pinlig. Vi er ikke sånn.

Les også: Her er poeten som trollbandt en hel verden på presidentinnsettelsen

Noe annet vi ikke er, er å være i så dyp krise som USA er nå. President Biden må samle en befolkning der en fjerdedel tror at valget var rigget. Der folk har så lite tiltro til demokratiske institusjoner at de ønsker seg en revolusjon og inntar kongressbygningen med makt.

En helt sentral del av forklaringen på splittelsen og kaoset, er amerikansk økonomi. Over flere tiår har inntektene i USA vokst både langsommere, og blitt stadig mer konsentrert i toppen. I 1970 tjente tredelen av amerikanere med middels økonomi seksti prosent av all inntekt.

I 2018 var deres andel krympet til 40 prosent.

Les også: Nedstengning av Oslo-regionen – disse tiltakene blir innført

På toppen blir de rikeste bare rikere. Den rikeste tredelen økte sin andel fra 30 til nærmere 50 prosent i samme periode. Selv blant de rikeste er det de aller rikeste som stikker av med mest. Velstandsveksten er høyere jo høyere opp i inntekt du kommer, og den rikeste prosenten eier tretti prosent av all formue, mer enn hele middelklassen.

Millioner står uten helseforsikring, utdanning er så dyrt at bare de rikeste kan sende barna sine på college. Nesten halvparten av alle amerikanere jobber i lavlønnsyrker. Med en sånn jobb kan du ikke betale regningene dine. Da må du ha en jobb til. Minstelønnen i USA, korrigert for prisveksten, er lavere i dag enn for 45 år siden.

Vi er ikke sånn, heller. Vi er jo ikke USA, sies det ofte når vi snakker om galskapen i USA.

På godt og vondt. Det er selvsagt sant. Vi er mindre pompøse, og mindre ulike. Vi har valgt en annen vei, eller i hvert fall gjorde vi det lenge. Men også hos oss øker forskjellene. Også her konsentreres formuene stadig mer i toppen. Avstanden mellom de som tjener mest og de som tjener minst, blir stadig større.

Antallet barn som vokser opp i fattigdom, øker. Koronakrisen har satt ulikhetsveksten på speed. Det er stor forskjell på hjemmekontor, hyttekontor og lav rente på den ene siden, og å være permittert, arbeidsledig eller konkurs på den andre.

Tilliten så mange amerikanerne ikke lenger har, den har vi også mer av her i Norge.

Les også: «Grepene er ikke oppsiktsvekkende, de er selvfølgelige»

Det har gjort at folk følger myndighetenes råd under pandemien og vi holder smitten nede. Men i 2019 viste innbyggerundersøkelsen for første gang på lenge en fallende tillit til politikere. Vi vet også at tilliten til at de som bestemmer vil vårt beste, er lavest blant dem som tjener minst og bor lengst fra de store byene.

Neste gang vi skal ha hele befolkningen med på dugnad, da trenger vi også tilliten fra dem som sto fire måneder i kø hos Nav og ventet på dagpenger og som til sommeren ikke får feriepenger. Vi trenger tillit fra foreldrene til funksjonshemmede barn som i fjor brått sto uten hjelp de er avhengige av i hverdagen. Og fra yrkesfagelever som det siste året verken fikk opplæring eller læreplass.

Får vi den samme tilliten da?

Vi er ikke USA. Kanskje er vi mer nøkterne av natur. Men det er ingen norsk naturtilstand at vi er et land med små forskjeller og høy tillit. Det er et resultat av politiske valg vi tar hvert eneste år. Statsbudsjett for statsbudsjett. Krisepakke for krisepakke. De siste årene har hvert statsbudsjett bidratt til litt større forskjeller. Krisepakkene fra regjeringen har vist langt mer omsorg for dem som har mye, enn dem som har lite.

Les også: – Jeg hørte ikke på talen til Joe Biden. Jeg hadde viktige ting å gjøre

Amerikanerne har mye å feire nå, og gjør det med stil. Men de har enda mer å reparere. Her hjemme nøyer vi oss med litt kjedeligere taler, og litt mindre dype kriser. Det første vil kanskje alltid være slik, det siste har vi ingen garanti for. Det blir ikke slik av seg selv, og nå peker pilene feil vei. Forskjellen er at vi kan snu i tide. Det krever noen statsbudsjett og krisepakker som omfordeler og som løfter flere, og som ser litt annerledes ut enn det Regjeringen Solberg har levert. Men oppgaven er håndterlig.

Så får vi heller klare oss uten Lady Gaga på Slottsplassen.

Mer fra: Kommentar