Kommentar

Våger Biden å si nei til de rike?

Hvis USA skal unngå en ny trumpisme må president Joe Biden gjøre noe annet enn å rykke tilbake. Til normalen som skapte Trumps regime.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Joe Biden signerte en imponerende liste med reverseringer av den forrige presidentens politikk bare timer etter at han fikk makt: Stans i byggingen av mur mot Mexico. Slutt på «muslim-forbudet» ved innreise. Bekjempe diskriminering, kjempe for likestilling. Endre helsesektoren. Stanse olje- og gassutvikling ved nasjonalparker. Ja til Parisavtalen. Ja til WHO. Ja til munnbind og sosial distanse.

Men klarer Joe Biden å si nei til nasjonens superrike, som har hatt fete dager under Trump?

Les også: «Tårene rant. Man tok inn over seg at noe vondt, forvirrende og skummelt er over»

Det er så man blir varm i hjertet på vegne av amerikanske søstre og brødre når man ser Bidens liste over endringer i USA. Men, om vi ikke skal helle kaldt vann i blodet på hverandre riktig ennå, er det likevel viktig å ha et kaldt hode når vi skal forstå hva som lanserte Trump, og hva som gjorde at han fikk holde på som Republikanerens mann i fire lange år. Nettopp for å hindre at verden får en ny Trump, i USA eller andre steder.

For det tankegodset han bygde sin politikk på, den tradisjonen han plasserte seg selv i, og de støttespillerne han inntil nylig hadde, er ikke ufarlige.

På tross av mye skrik og skrål til støtte for arbeiderklassen viser Trumps politiske ettermæle at han i praksis fortsatte å favorisere de aller rikeste gjennom lovverk og policy. Spørsmålet nå er om Biden og kompani evner å snu seilskuter som i flere tiår har reist i økonomisk medvind og er vant til å få viljen sin. Eller glem det, det er ikke lenger en rekke av seilskuter, det er cruiseskip, så enormt svære at det knapt er plass til andre i farvannet.

Les også: Poeten Amanda Gorman møtt med stor applaus for diktopplesning

For under pandemien har monopolene vokst og fått stadig mer makt, ofte i tett samspill med staten, skriver den britiske forfatteren Grace Blakeley i The Corona Crash fra 2020. Etter pandemien kommer verden til å ha færre, men større, selskaper, skriver hun, og de vil i tillegg ha mer politisk makt enn noen gang.

Alt vi med den største selvfølge har begynte å omtale med «Big» først, burde derfor skremme vettet av oss: Big Tech. Big Pharma. Big Agriculture. Big Media. Big business. Med unntak av Big Mac, er alt dette andre et tegn på en eneste ting: Monopolene kommer. Monopol avhengig av staten, og som staten er avhengig av tilbake. Det er et samrøre med enorm makt.

Dette blir også en del av Bidens nye virkelighet som han må håndtere politisk.

Les også: Kongen blant Biden-gratulantene: – Håp for det amerikanske folks velferd

Etter at feiringen av Bidens innsettelse er ferdig, er det på tide å reflektere over hva slags samfunn som introduserte, og idoliserte, en type som Trump i første omgang. Alt dette vi så glimt av i USA-dokumentarene til folk som Thomas Seltzer, eller Deeyah Khan, eller Robert Reich: Økende ulikhet mellom folk, enorme gjeldsbyrder hos vanlige mennesker, ingen lønn å leve av tross full jobb, reell fattigdom, grotesk rikdom, fremmedgjøring fra politikk, fra natur, fra hverandre hos så mange. Mens – hos de færreste og aller rikeste: en naturlig omgang med politisk elite og muligheten til å kunne påvirke via lobby, PR og bekjentskap.

Trump lanserte seg som en annerledes republikansk politiker, og hyllet «the forgotten men and women» – en kode som historisk sett har pekt på den hvite arbeiderklassen. Trump kom til makten i partiet og fikk støtte, tross alt spjåket, fordi han tross alt fortsatte den nyliberale politikken forgjengerne hans av begge partier hadde som felles samfunnstråd. Riktignok var Trumps retorikk fullstappet av nasjonalisme, patriotisme og proteksjonisme, men i virkeligheten var selv MAGA-capsene produsert i Kina. De største aktørene i globale bedrifter ble mer enn tilfredsstilt under Trump. Denne eliten satt på makten før Trump, under Trump, og spørsmålet er om Bidens folk tør og kan si «nei», om denne eliten nå ber om fortsatt «ja».

Les også: Joe Biden: – De siste ukene og månedene har lært oss en smertelig lekse

Ifølge Bloomberg håvet kohorten av de rikeste 200 amerikanske milliardærene til sammen inn 1 billion dollar i de fire årene milliardæren Trump var president. Disse utgjør forresten 0,00006 prosent av USAs befolkning. De 60 rikeste i USA, har nå like mye penger mellom seg som de nederste 50 prosent av folket som helhet.

Dette er ikke Trump sin skyld alene. Grunnlaget ble lagt helt tilbake til president Ronald Reagans glansdager på tidlig 1980-tall, da skattekuttene til de rikeste og en finansialisert økonomi virkelig ble satt i sving gjennom en rekke nyliberale reformer. Men Trumps policy fortsatte å sette fart i denne pågående utviklingen, fremfor å hindre den. Særlig en endring i skatteloven i 2017 favoriserte dem med mest penger.

Den kuttet i toppskatten og i arveskatten til de rikeste, og innførte regler for skattekutt spesiallaget for de aller rikeste bedriftene. Alt i alt skapte denne lovendringen mange nye smutthull de mest velstående og de største bedriftene kan benytte seg av for å unndra skatt. «En flott julegave til middelklassen», skrøt Trump i desember 2017. Men i virkeligheten sparte middelklassen i gjennomsnitt 65 dollar i måneden på lovendringen, mens folk som Mark Zuckerberg og Warren Buffet endte med lavere skattesats enn lærerne. Dette sviket, og spriket mellom ord og handling, er populisme i praksis. 27 millioner amerikanere har ikke fått økt minstelønn siden 2009. Trump snakket mye om å øke den, men da sjansene kom, avviste han dem.

Les også: De ventet på øyeblikket som aldri kom: – Det er på tide å logge av datamaskinene og mobilene våre

Trump fortsatte i det store og hele med en nyliberal trickle down-policy – som aldri har fungert, annet enn som trickle-up: Pengene sildrer kontinuerlig fra massene til de svært få som har mest fra før.

I motsetning til Trump er Bidens plan å faktisk løfte arbeiderklassen, gjennom policyendringer som skal favorisere dem. Han planlegger også å reversere noen av skattelettelsene for de rikeste, og få slutt på den skandalen det er at Amazon betaler null i skatt. Om han ikke akkurat er revolusjonær lover han om ikke annet å reversere de verste grepene under Trump på skatt. Kanskje vil han også være lydhør overfor Bernie Sanders når det gjelder å endre roten til det ondet ulikheten er.

Motmakten er pengesterk, og det blir interessant å se hva som skjer om Joe Biden faktisk sier nei. Et fortsatt ja og rykk tilbake til start for USA, kan komme til å gi oss nye trumper og twittergalskap.

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.

Mer fra: Kommentar