Kommentar

Når vaksinen ikke er for alle

Skal alle få tilgang på vaksine trengs det mer enn gode ord. Kanskje er løsningen å åpne opp for vaksinekopier.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vaksinen er her. Men kun for de få. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er 95 prosent av vaksinene som er satt så langt, satt i kun ti land. Flere land har startet vaksinering, men felles for dem alle er at det er høy- og mellominntektsland.

I Afrika er det kun øystaten Seychellene som så langt har satt noen stikk, på tross av rask smittespredning nå både nord på kontinentet og helt sør. Verst ser det ut for Sør-Afrika, som i romjula passerte en million bekreftede smittede, og hvor en ny mutert variant har sendt helsevesenet i knestående over nyttår.

Les mer: Koronadødstallene er lavere i Afrika enn i mange vestlige land – hvorfor?

Men i Afrika vet de veldig godt hvor de står i vaksinekøen, og det er som regel bakerst. Når nye legemidler og vaksiner fordeles, kommer land som har lite penger å legge på bordet, alltid bakerst i køen. I noen tilfeller kommer de ikke engang med i køen, men blir sittende uten legemidler mot det som er kurerbare sykdommer i andre deler av verden.

I ett år nå har vi hørt at denne gang vil det være annerledes, denne gang skal også de fattigste få. Det handler ikke bare om å være solidarisk, vi har en egennytte av at så mange som mulig vaksineres. Lar vi store deler av befolkningen andre steder i verden være uvaksinert, vil disse befolkningene kunne fungere som en slags reservoar og inkubator for smitte. Da vil det oppstå flere mutasjoner, også mutasjoner som kan gjøre vaksinen vi alt har mindre effektiv.

Jo større andel av verdens befolkning som forblir uvaksinert, desto større reservoar. Desto flere mutasjoner.

Les også denne: «Igjen står rike land først i vaksinekøen»

Sør-Afrika er et godt eksempel på et reservoar vi ikke vil ha, landet har en stor urban befolkning, det er mange unge voksne og voksne med et kompromittert immunsystem grunnet HIV-smitte, og landet er et hjørne i det internasjonale transportnavet. Landet har altså allerede produsert en mutant, alle forutsetninger er til stede for flere.

Å stoppe smitteutviklingen i Sør-Afrika bør være en prioritert for alle. Men Sør-Afrika er ikke blant de fattigste, og vil måtte betale for sine vaksiner selv. 

Foreløpig forhandler mellominntektslandet Sør-Afrika om minst to avtaler, og håper å kunne starte vaksinering mot slutten av måneden. Det vil imidlertid ikke gå like raskt som i land med større økonomiske muskler, som Norge.

Les også: Ny koronavariant oppdaget: – Vi står overfor det mest kritiske punktet i pandemien 

Det er minst to måter å sørge for en raskere vaksinering av alle på. Den ene er den type samarbeid Norge har vært aktivt med på å stable på beina, Covax-samarbeidet. Covax er et samarbeid mellom Verdens Helseorganisasjon, vaksinealliansen Gavi og og det Oslobaserte CEPI (Coalition for epidemic preparedness innovations) og skal sikre at en del av vaksinedosene går til lavinntektland.

I år er målet å skaffe to milliarder doser, altså nok til en milliard mennesker. Det vil sikre helsearbeidere og risikogrupper i de fattigste landene vaksine. Men fortsatt gjenstår noen milliarder i mellom- og lavinntekstland. Det må altså mer til, om denne vaksinekampanjen ikke skal trekke ut over flere år.

Den andre måten å skaffe alle vaksiner på, er å tillate kopier av vaksinene, ved å argumentere for at dette er en nødsituasjon. Siden vaksinene er helt nyutviklet betyr det at produsentene må tillate at andre enn dem selv får tilgang til «oppskriften», og setter i gang produksjon. Dette øker produksjonstakten betydelig, og gjør vaksinen billigere, men det fratar også legemiddelselselskapene inntekter, som igjen er nødvendig for å utvikle nye legemidler.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Men det er altså en mulighet, og den har vært forsøkt før, med hell. På begynnelsen av 2000-tallet førte blant annet Sør-Afrika en kamp for å kunne ta i bruk såkalte generiske legemidler mot HIV, eller kopier. Også den gang var landet et episenter for smitte. Mot slutten av 1990-tallet var en HIV-diagnose ikke lenger en dødsdom om man hadde tilgang til dyre medisiner. Men i Afrika, der man ikke hadde tilgang på disse medisinene spredte viruset seg som aldri før.

I 2000 tok aktivister til orde for å omgå patentlovgivningen (som er en del av det internasjonale handelsavtaleverket hos WTO) og importere kopimedisiner fra India. I 2001 gikk legemiddelprodusentene til motangrep, 40 av dem sto bak et søksmål mot Sør-Afrika. Sør-Afrika på sin side argumenterte for at de var i en nødsituasjon, og at antivirale midler ikke bare ville sikre befolkningen som levde med smitten et bedre og lengre liv, men også føre til mindre smitte. Antivirale medisiner gjør nemlig HIV-bærerne mindre smittsomme i tillegg til å bremse utviklingen av sykdommen AIDS. Sør-Afrika ville uansett ikke ha råd til å betale for de dyre medisinene man solgte i europeiske land og USA.

Kampen for generiske legemidler var en kamp Sør-Afrika vant, 70 prosent av landets noe over sju millioner som lever med HIV tar nå medisiner. Den raske veksten i antall smittede som man så rundt årtusenskiftet har også stoppet opp. En lignende utvikling ser vi i Sør-Afrikas naboland. Fortsatt lever rundt 20 millioner i det sørlige Afrika med viruset, men for regionen som helhet har tilgangen til kopimedisiner vært svært viktig for å få kontroll.

Foreløpig venter både Covax, afrikanske land og andre land som fortsatt ikke har tilgang på vaksine, på at flere av vaksinekandidatene skal utvikles og settes i produksjon. Men skjer ikke dette raskt nok, vil kravene om å omgå patent, og sette i gang produksjon av «kopivaksiner» komme også denne gangen.

Det kravet vil forsterkes om de landene som har tilgang på vaksine, slik som Norge, ikke er mer solidarisk i fordelingen.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. I dag er hun redaktør for Bundu.no og tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.

Mer fra: Kommentar