«Traumet etter 22. juli kan føles like overveldende nå som da»

«Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Siden lever alle vidare aleine i si sorg», skriver Brit Bildøen i «Sju dagar i august» (2014), en roman om plutselig tap og uforutsigbar sorg åtte år etter terrorangrepet i Oslo og Tyrifjorden.

Til sommeren har det gått ti år siden 22. juli.

For overlevende og pårørende har tiden vært like sirkulær som lineær; flashbacks har opphevet skillet mellom nåtid og fortid, samfunnets ønske om reparering har ofte kollidert med ofrenes snirklete bearbeidingsprosess og opprivende konflikter har satt progresjonen tilbake. Selv i disse januardagene pågår det en vond rettssak om minnesmerket på Utøya-kaia, som river av plastre og heller billig salt i sår.

Les også: Flere Utøya-naboer lei av konflikten: – Saken fortjener et minnested

Tid er et sentralt tema i antologien «Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder», utgitt rett før jul.

Den oppsummerer kunsten og kulturens svar på terrorangrepet. De siste ti årene har det blitt produsert mange bøker, sangtekster, dikt, tv-serier, filmer og fotokunst som direkte eller indirekte tematiserer 22. juli.

«Nå er nesten alle ord brukt opp», sa kong Harald i en tale 21. august 2011. Det føltes sånn da. Men forfattere og kunstnere har vist at det var noen ord igjen – og farger i paletten og plass i kamera-minnekortet. I «Bearbeidelser» blir alt tolket, og rammet inn av kulturuttrykk fra markante stemmer som Karl Ove Knausgård, Erik Poppe og Vigdis Hjort.

I forordet skriver antologi-redaktør og professor i medievitenskap Anne Gjelsvik om tendenser i kulturen og samfunnsdebatten de siste ti årene.

Les også: Astrid W. E. Hoem overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over (+) 

Hun mener blant annet at gjerningsmannens beveggrunner har fått for lite oppmerksomhet.

«Norsk offentlighet og norske kunstnere har vært redde for å bore i materien som skapte Anders Behring Breivik. Kanskje er det en bekymring for hva man vil finne hvis man går inn i det mørket», sa medieprofessoren i et intervju med Dagsavisen tidlig i desember.

Gjelsvik mener de politiske langtidsvirkningene er viet overraskende lite plass, til tross for at vi har diskutert høyreekstremisme, gjenoppbygging av regjeringskvartalet og sviktende beredskap i flere runder: «Likevel kan man, som meg, føle at 22. julis politiske konsekvenser, særlig for AUF og Arbeiderpartiet, har fått lite rom, både i debatt og kunst», skriver hun. Kanskje vil noe av dette bøtes på når Hallvard Notaker kommer med sin bok om Arbeiderpartiet og 22. juli i slutten av januar.

Les også: Vi må ha mot til å søke etter det som er sant om terroren 22. juli – og mot til å si det høyt og tydelig

Det er ingen tvil om at 22. juli har hatt dyptgripende konsekvenser for arbeiderbevegelsens medlemmer, organisatorisk og privat. Mange unge talenter er borte for godt, eller har gitt seg fordi de ikke har orket hetsen eller fordi de er blitt utslitt av å krangle med naboer om minnesmerker.

Gjenoppbygging av Utøya er blitt en suksess, men var lenge en opprivende prosess for alle parter.

22. juli sprer seg som ringer i rosehavet gjennom alle de årene som har gått siden 2011, og traumet kan føles like overveldende nå som da. Antologien «Å leve videre etter katastrofen» (2019), redigert av Grete Dyb og Tine K. Jensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, oppsummerer åtte år med forskning på Utøya-overlevende og pårørende. Forskningen viser at mange fortsatt sliter psykisk og at noen faktisk sliter mer i dag enn de gjorde den første tiden etter 22. juli.

Anne Gjelsvik stiller spørsmålet: «Ved å fortelle om ofrene eller de overlevendes opplevelser kan man ikke da risikere å overse bakgrunnen for terroristens handlinger»? Hun gir ikke svaret selv, så da får du det her i stedet: Tvert imot. Hvis det er noe de overlevende er blitt stadig mer opptatt av, spesielt etter alle beskyldningene om å spille offer, melke kua eller dra 22. juli-kortet de siste årene, er det at den personlige ballasten er den fremste drivkraften for å bekjempe høyreekstremisme, rasisme og hatprat.

Les også: Utøya-leder om naboene: – Det er en veldig liten gruppe som fortsatt kjemper imot med nebb og klør (+) 

Det bekreftet AUFs nestleder Gaute Skjærvø i et intervju med Dagsavisen i 2019.

Skjærvø var bare 16 år da han overlevde Utøya i 2011. «Samfunnet har ikke tatt innover seg at det finnes tusenvis som har Anders Behring Breivik som forbilde, i Norge og internasjonalt. Ideene bak holocaust lever, ideene bak 22. juli lever. Om vi ikke gjør noe, kan det skje igjen», sa han til avisen.

Eller ta Vegard Grøslie Wennesland, som overlevde på øya. I forbindelse med stormingen av kongressen i forrige uke, skrev han på sin Facebook-side om sitt forsøk på å konfrontere det høyreorienterte document.no-miljøet på et møte rett etter 22. juli: «Det er for sent når norske politikere som har støtta Trump først nå tar avstand. Akkurat som det var for sent å ta avstand fra verdensbildet og ideologien til Breivik først etter terrorangrepet 22. juli».

Les også: Ingen dikter om 22. juli 2011. Hvorfor ikke?

«Bearbeidelser» er en slags søsterbok til «Å leve videre etter katastrofen».

Hvis man leser begge, og slenger på «Sju dagar i august», får man et utfyllende bilde av hvordan samfunnets utålmodighet etter å gå videre og legge alt bak seg, har vært – og er – naivt og kontraproduktivt, for enkeltpersoner og kulturen. Siste ord er ikke sagt. Men flere kan ordlegge seg klokere.