Ingen dikter om 22. juli 2011. Hvorfor ikke?

Ni år etter er det fortsatt lite skjønnlitteratur som handler eksplisitt om terroren 22. juli 2011. Kanskje blir det lettere å skrive om korona.

Sakprosa om 22. juli 2011 fins det en hel del av. Allerede få uker og måneder etter terroristen drepte 77 mennesker i Regjeringskvartalet og på Utøya, var forfatterne og forlagene i gang.

Les mer: Årets 22.juli-markering blir uten klemming

Først kom minnebøkene, med mange bilder og lite tekst. Så øyenvitneskildringene, de overlevendes historier. Bøker om rettssaken. Om terroristens oppvekst og tankegods. Hans familie. Siden bøker som fra ulike vinkler prøvde å sette drapsmannen og hans handlinger i en større ideologisk sammenheng. Politisk analyse. Samfunnskritikk.

Men oppdiktede fortellinger, altså skjønnlitteratur, som handler om 22. juli er det så langt mye mindre av. Et par eksempler fins det riktig nok: I Mattis Øybøs «Elskere» (2016) får det utro paret sitt ukentlige fredagstreff på hotell i Oslo sentrum forpurret av bomben i Regjeringskvartalet.

Les mer: Anmeldelse av «Elskere»

I Brit Bildøens «Sju dagar i august» (2015) sliter en av hovedpersonene fremdeles med sorgen, åtte år etter at hun mistet datteren sin på Utøya. Og i Eivind Hofstad Evjemos «Velkommen til oss» (2014) har det gått åtte år siden paret mistet sin adoptivsønn da Utøya-drapene får sorgen til å blusse opp igjen.

Les mer: Her er 2010-tallets beste bøker, med en 22. juli-roman på lista (D+)

Ingen av disse handler imidlertid eksplisitt eller utbrodert om selve terroren eller dens offer, slik heller ikke de mange nyere bøkene om aggressive einstøinger som ifølge forlagene «minner litt om» terroristen gjør det.

Først i fjor kom en roman der en person som selv opplevde terroren er hovedpersonen: debutant Aina Mee Ertzeids «15:25». Romanfiguren Agnes er på jobb i høyblokka i Regjeringskvartalet da bomben går av. I tida etterpå sliter hun. Kjenner seg ikke igjen i mantraet om at «livet må gå videre». Føler ikke at den kollektive fortellingen folk lander på tar høyde for hennes opplevelser som offer.

Les mer: Dagsavisens bokanmeldelser, forfatterintervjuer og annet bokstoff

Kanskje vil flere forfattere følge i Aina Mee Ertzeids fotspor framover. Skildre fiktive ofres opplevelser. Selve terroren. De konkrete følgene av tapene og traumene i familier, vennegjenger, lokalsamfunn. Filmene har allerede begynt å komme, som Erik Poppes «Utøya 22. juli» (2018), med manus av Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig.

På den andre sida er det ikke så vanskelig å forstå om forfatterne fortsetter å unngå eksplisitte skildringer av det som skjedde på Utøya 22. juli 2011. Man skal skrive svært godt for at slike ikke skal oppleves unødvendig bloddryppende, spekulative eller grafsende.

Les mer: Her er et utvalg gode BLM-bøker

Mange har nok respekt for de mange gjenlevende fra Utøya, og stor bevissthet om at de faktiske ofrenes navn er godt kjent, deres altfor korte liv allerede skildret i presse og sakprosa. Kanskje føles det vanskelig å trå inn og låne stoff uten redsel for å gjøre vondt enda verre.

Temaer som tap, sorg og død, skyld og overlevelsesskam kan selvsagt behandles uten å måtte legge handlingen til nyere norgeshistories mest dramatiske og traumatiske dato.

Muligens er traumet for ferskt ennå. 22. juli-romanene kommer, men først senere. Andre verdenskrig var over for mer enn 75 år siden, men det går ikke et eneste bokår uten flere romaner med handling lagt til krigsårene. Andre forfattere tar for seg vikingtida, tusen til tolvhundre år etter den pågikk. Først i fjor kom den første romanen om en av de mest dramatiske arbeidsulykkene i Norge, Alexander Kielland-ulykken i 1980: «Puslingar» av Atle Berge, som ikke engang var født da boligplattformen kantret og 123 mennesker døde.

Les mer: Intervju med Atle Berge om «Puslingar» (D+)

Egentlig er det ikke overraskende om bølgen av korona-romaner skulle vise seg å komme før en eventuell 22. juli-romanbølge. Selv om sjokket og sorgen lå som et dunkelt teppe over hele Norge hele resten av sommeren og høsten 2011, var de aller fleste av oss ikke direkte rammet av terroren, verken som ofre eller pårørende.

Les mer: Dette er boka «alle» leser i sommer (D+)

Koronanedstengingen, derimot, påvirket alle, men for de langt fleste av oss heldigvis på mye mindre dramatiske måter enn terroren påvirket sine ofre. Det kan lett diktes fram mange klassiske norske skildringer av ensomhet eller dysfunksjonelle kjernefamilier av nedstengte arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner, av lukkede grenser og virusfrykt. For ikke å snakke om all komikken som ligger helt oppi dagen rundt hytteforbud, brakkesyke og kilometerlange polkøer.

Det kan bli gøy. Men norsk litteratur har definitivt plass til mindre gøyale 22. juli-romaner også. Bøker som kan hjelpe oss aldri å glemme.