Her om dagen ble jeg spurt om å gi et kort svar på hvilke problemer vanlige folk egentlig har i Norge i dag. Ser vi på verden rundt oss, ser vi at de aller fleste i Norge kommer godt ut sammenlignet med vanskeligstilte medmennesker.
I Norge kan vi fortsatt ha ambisjon om at alle skal ha like muligheter. Samtidig lever vi i en kompleks og fragmentert tid, der ulikheten er økende, også i Norge, og den har skutt fart på Erna Solbergs vakt.
Med økt ulikhet møter vi forskjellige utfordringer i hverdagen og i livet. Men felles for dem er at det betyr noe hvilken politikk som føres.
Det gjelder for hjelpepleieren som jobber ufrivillig deltid og må shoppe vakter for å få en inntekt å leve av; for læreren som snart gir opp yrket sitt, fordi det er for få på jobb, og så mye tid går med på meningsløs rapportering; for fagskoleeleven som står i Norges mest meningsløse kø for å få lærlingplassen som er helt nødvendig for at hun skal få fullført utdannelsen sin.
Les også: «Mens det lukter etterbarberingsvann og parfyme av Jonas og Erna, lukter det fjøs av Trygve»
Det gjelder i aller høyeste grad for de 200.000 som står helt eller delvis uten jobb og trygg inntekt etter måneder med korona; og for dem som også utenom koronatid har en høyst usikker inntekt i deler av arbeidslivet der ulovlige kontrakter, lønnstyveri og organisasjonsnekt er utbredt.
Og det gjelder i livet utenfor jobb.
For dem som stanger hodet i veggen i møte med rigide systemer og knappe ressurser i Nav, kommunen eller psykiatrien; for dem som bor på bygda og opplever at det ene tilbudet etter det andre blir dårligere og fjernere fordi sentralmakta ikke lytter; og for alle som har fått mindre å rutte med de siste årene:
Pensjonister og lønnsmottakere som har hatt mindre lønns- og pensjonsvekst enn prisøkningen.
Småbarnsforeldre som opplever at barnehagen og skolefritidsordningen blir dyrere.
Pendlere som må betale mer skatt fordi pendlerfradraget blir redusert.
Dette er noen av problemene vanlige folk møter i livene sine. Lista kan lages mye lengre. Og koronakrisen har satt et forstørrelsesglass på mange av utfordringene folk hadde fra før.
Les også: «Det er merkelig at Bø blir belønnet for å ha kjørt for fort i svingene»
Fordi utfordringene er forskjellige, løses de ikke av ett politisk vedtak, men av en helhetlig politikk som setter vanlige folk først. Som ikke prioriterer de store skattekuttene til de som har aller mest, men som i stedet sørger for at folk har en jobb å gå til, og at det er skikkelige forhold på jobben, at fagfolk får tid og tillit til å bruke erfaringen og kunnskapen sin i møte med innbyggerne, og at velferdsstaten er der når man trenger den, uavhengig av lommebok og bosted.
Arbeiderpartiets utkast til nytt partiprogram prioriterer tiltak og satsinger som setter vanlige folk først. Jeg leser partiprogrammene fra partiene i opposisjon som at de deler oppfatningen om en hovedretning for en mer rettferdig politikk for folk i landet vårt.
Les også: Slik skal regjeringen hindre at smitten øker etter jul
For fellesskapet er små forskjeller og høy tillit en viktig forutsetning for at politikken skal lykkes med å løse de store, felles utfordringene – som klimaendringer, digitalisering og globalisering. Store og økende forskjeller er som gift for omstilling. Fellesskapet klarer ikke ta samfunnet gjennom store endringer om vanlige folk får en urettferdig stor del av byrden, eller opplever å bli hektet av når endringene skjer.
Dette var det litt lange svaret på spørsmålet jeg fikk – hvilke problemer har egentlig vanlige folk i Norge i dag?
Det korte svaret er høyrepolitikken. Den som prioriterer markedet framfor arbeidsfolks rettigheter, den som gir kommunene så dårlige budsjetter at de må kutte i tilbudet til folk, den som sørger for at de rikeste betaler mindre skatt, mens resten får kutt i brillestøtte til barna sine, i arbeidsavklaringspenger om de blir syke, og i feriepenger om de blir permitterte eller arbeidsledige.
En langt mer aktiv og rettferdig politikk er nødvendig for å løse problemene folk møter i hverdagen – en politikk som setter vanlige folk først.
Nå må det bli vanlige folks tur!