Kommentar

Kvalitetstid

Spalta Innfall: Jeg skal aldri klage over hjemmekontoret.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Alternativet mange opplever, ikke minst etter fredagens sosiale nedstenging av Oslo, er verre: Å ikke få gjort noe, noen steder. Jeg har også den største respekt for alle som gikk hjemme med små barn rundt seg i hele vår.

Å være på hjemmekontoret med en 15 år gammel datter i karantene er luksus i forhold.

Koronatesten hennes er unnagjort og negativ. Hun er beundringsverdig forsonet med tanken på at hun fortsatt skal sitte inne til over helga, mens jeg kan gå ut hvis jeg vil – selv om det ellers er jeg som er inne, og hun som skal ut. Dessuten har jeg skremt henne med trusselen om 20.000 kroner i bot for å bryte karantenereglene.

Hun minner meg om hvem som må betale hvis hun faller for fristelsen. Kunne det kanskje være verdt noen kroner om hun gjør som hun skal?

Stemningen er fortsatt god.

Det er lov å gå på tur hvis det er sammen med meg, forsøker jeg å trøste med. Å gå tur med far er imidlertid ikke tenåringens foretrukne måte å få tida til å gå på. Hvor lite foretrukket det er, er best forklart med at hun rydder rommet sitt i stedet. Dette er ingen hverdagslig ting, det må jeg få lov til å si, men nå har hun bestemt seg for at rommet skal males i innetida.

Hun kan selvfølgelig ikke handle inn til forberedelsene selv. Jeg tar på meg munnbindet, og går på senteret for å kjøpe maskeringstape sent på kvelden.

Den første butikken er helt tom for maskeringstape.

Det de har er en stor, naken vegg der maskeringstapen skulle hengt. Jeg mistenker at mange tror at de kan bruke maskeringstape som munnbind. Det hadde vært en fordel, siden den koster to kroner pr. meter. Uansett hvor store mange er i kjeften hadde en meter dekket mange turer ut.

– Kjøpte du juice, spør hun da jeg kommer hjem igjen.

Skal far liksom huske å kjøpe både juice og maskeringstape på en gang? – Har du kjøpt juice, er det første hun spør om etter at hun har stått opp neste morgen. Jeg prøver å forklare at jeg er på jobb, joggebuksa til tross, og fortsetter å se på tallknuserne på CNN.

Jeg begynner å forklare henne noe om De forente statene.

Det viser seg at hun kan ramse opp alle sammen. Hun har dessuten vært i USA, det har ikke jeg. – Vet du hva mansplaining er, spør jeg forsonende. – Ja, svarer hun oppgitt. Jeg begynner å forklare henne hva mansplaining er, før jeg heldigvis fort fatter at dette bærer galt av sted.

Det begynner å nærme seg deadline. Broren hennes kommer hjem etter én skoletime. – Skolen er stengt igjen. Har vi juice, spør han, før han går på rommet sitt og ber om ikke å bli forstyrret. Som dere skjønner må jeg ut for å kjøpe juice.

(Den karantenerammede er innforstått med dette innlegget.)

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar