Kommentar

For en tosk!

INNFALL: Kanskje jeg ikke skal mene så mye om sånt jeg ikke vet noe om.

ROSKILDE 2009

Oasis på Orange.Publikum
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne helga skulle jeg vært på midtsommerfest i Sverige. Alltid et av årets høydepunkter. Det var nesten fristende å ta støyten med karantene etterpå, men det begynner å bli en stund siden jeg oppsøkte smittefare med et selvsikkert smil.

Over tre måneder siden!

Her i Norge kan vi senke skuldrene ved sankthans. I stedet for å være redd for å bli syke er det gode, gamle irritasjonsmomenter som kommer tilbake. For noen er det verste som skjer at uttrykket «i koronaens tid» fortsatt er i omløp. Brukt 671 ganger i norsk presse siden det først dukket opp i begynnelsen av mars.

Les også: Fortsatt hjemmekontor: – Vi kan ikke ha stappfulle busser og trikker

Hvor begynte denne forsøksvis vittige moderniseringen av Gabriel Garcia Marques’ romantittel «Kjærlighet i koleraens tid»? Her kan jeg komme med et av mine kjære «husk hvor du leste det først»! Denne gangen med mindre stolt etterpåklokskap.

Det skjedde nemlig i de dager, i en rapport fra Bylarm 2. mars, der jeg kjekket meg med at vi hadde gått rundt i tre dager i tett befolkede trange lokaler, både håndhilst og klemt litt, men kanskje aller mest snakket høyt sammen (som man gjør på konserter), i så bråkete omgivelser at vi måtte stikke hodene tett sammen, og rope til samtalepartnerne våre så høyt vi kunne, midt oppi fjeset.

Dette skjedde altså ikke på én konsert, med fem-seks konserter hver kveld, i en evig sirkulasjon av folk fra ganske mange land. «Kjærlighet til musikken, i koronaens tid», ble dette beskrevet som. «Godt å se» skrev jeg også, uredd og selvsikkert. For en tosk!

Uka etter gikk vi ikke lenger på jobb. Halve Norge, ofte omtalt som «hele Norge», ble stengt.

Les også: Dette skal regjeringen gjøre med koronaen gjennom sommeren

Allerede tidlig i februar lagde jeg middag mens Dagsnytt meldte om noen nye mutasjoner av koronaviruset, på en sensasjonell måte som hørtes så skummel ut at det knapt nok var noe poeng i å gjøre maten ferdig. Allerede da skrev jeg en kommentar om at dette egentlig ikke var mye å være redd for. Holdningen til det nye viruset var avslappet.

Fortsatt brukte NRK tid på influensere i «Debatten», fortsatt kalte vi koronaviruset for en ny influensa, bortsett fra at flere fagfolk mente at dette ikke kunne være like farlig som en vanlig influensa.

Fortsatt ble det sagt at koronaviruset vil være glemt før våren kom. Særlig!

Les også: Nye smittetilfeller i Norge på høyeste nivå på fem uker

Inntil videre tok jeg til orde for at vi skulle ta det med ro og fortsette som før. Keep calm and carry on, som de kalte det i regjeringen til Church ... nei, jeg husker ikke hvem det var som sa det.

Det er kanskje sånne ting som fikk Jon Helgheim til å karakterisere Dagsavisens synspunkter generelt som «ytterliggående ting som kunne ødelagt samfunnet om de ble gjennomført» på «Politisk kvarter» denne uka. Også han er blitt en ivrig forkjemper for smittevern nå, spesielt når det kommer til å begrense antirasistiske demonstrasjoner.

Det jeg, og veldig mange andre kan lære av dette, er at vi ikke skal mene så veldig mye om sånt som vi ikke vet noe om.

Mer fra: Kommentar