Vi tar imot hverandre når vi faller

Over tretti jenter på femten år står i små grupper utafor gjerdet ved en fotballbane i Oslo. Jeg står i midten og leder dem i noe som ligner linjegymnastikk.

De konsentrerer seg om å holde to meters avstand seg imellom.

Noen av dem får beskjed om å ta en kikke på et metermål når de kommer hjem. Presis klokka sju går de inn på banen, ei gruppe om gangen, det minner om en scene fra Kompani Lauritsen, bare strengere.

Ute på banen står trenerne klare i åtte felt med nyvaska baller og kjegler.

Les også: Trolig skoleåpning for alle trinn neste uke

I en time trener vi fotball sammen, så sammen som man kan gjøre det i grupper på fire som verken får blande blod eller svette, og heller ikke takle, spille eller røre hverandre underveis.

Vi smiler og ler, forbanner Koronaen og alt dets vesen og gjør alt vi kan for å etterleve fotballens og myndighetenes smittevernregler.

For tre måneder siden ville det vært en latterlig tanke. Nå gjennomfører vi lydig og nøye, og er glade for at vi i det hele tatt får bruke banen og være sammen.

Det er koronaliv i Korsvoll fotball i Oslo. Men det er også et godt bilde på koronalivet i samfunnet. Siden begynnelsen av mars har vi kollektivt innordna oss regler og forordninger vi ville ansett som autoritære, latterlige eller provoserende i begynnelsen av mars.

På jobben min produserer vi like mye eller mer enn vi gjorde før koronaen traff oss.

Folk jobber skift for å ikke være for mange rundt maskinene samtidig, folk jobba i påsken på de aller helligste av hellige dager for å sikre at Norge skulle ha et bibliotektilbud i en ferie hvor både utland og hytter var stengt, og de sitter med ungene på armen på hjemmekontor og svarer på spørsmål om bøker, film, musikk og bibliotek.

Likevel er vår ekstraordinære innsats liten i forhold til den som blir lagt ned i helsevesenet, skolen, varehandelen eller NAV. Mer enn 400.000 er arbeidsledige, de fleste som følge av begrensninger myndighetene våre har pålagt oss. Ikke bare aksepterer vi dette, vi støtter det, heier på det og vi gjør det i fellesskap, de aller fleste av oss.

De konservative og liberalistiske partiene som har regjeringsmakta i landet styrer en slags kommandoøkonomi, hvor alt fra næringsliv, idrett og frivillighet styres gjennom ukentlige og daglige pressekonferanser.

Mora mi har ikke sett barnebarna sine på flere måneder, men som alle andre, venter vi til Helsedirektoratet sier at det er greit før vi samles som familie, altså i det mest private av alt privat liv.

Det er fristende å se dette som noe særegent norsk, atter et bevis på at vi skal prise oss lykkelige for å bo i et lite land som har vært fritt for adel og storborgerskap, i den vestlige kulturkretsen, men utafor konfliktsonene og med store naturressurser vi har forvalta klokt.

Men i dette tilfellet stemmer det ikke.

Les også: Ungdommene som er overlatt til seg selv: – Ingen lærere jeg har snakket med er fornøyd

For det er ikke bare vi, tvert om, dette er en virkelighet vi deler med arvtakerne til kolonimaktene i Storbritannia, Frankrike eller Spania. Med italienere, dansker og polakker. Overalt i Europa gjør folk det samme som oss. Endrer livene sine radikalt i møte med ei krise.

Følger sine ledere, sjøl om de aldri har stemt på dem eller har særlig mye til overs for dem. Det hadde ikke trengt å være sånn.

La oss gjøre et tankeeksperiment.

Om det var EU som påla den franske, tyske, spanske, danske, polske, norske eller engelske befolkningen å holde seg hjemme. Om det var Ursula von der Leyen og ikke Boris, Mette, Angela eller Erna som ba oss om ikke å klemme, gå ut, spille fotball, treffe besteforeldre eller tjene penger. Hva ville skjedd da?

I beste fall lite eller ingenting. Mer sannsynlig ville store deler av befolkninga aktivt sabotert og motsatt seg politikken.

Møttes i parker og på fester og festivaler i protest. I verste fall ville det sett ut som i noen delstater i USA. Protester og opprør mot den politikken som vi i dag omfavner og etterlever etter beste evne.

EU har mye makt, altfor mye makt over politikken i medlemsstatene. Men EU har ingen lederfunksjon i koronakrisa. Ikke administrativt og i alle fall ikke politisk overfor Europas befolkning. Rett og slett fordi EU ikke er et fungerende fellesskap.

Det er to forutsetninger for det vi gjør nå, på fotballbanen på Korsvoll, i arbeidslivet, samfunnslivet eller privatlivet. Det ene er åpenbart. Vi anerkjenner trusselen fra det ukjente. Fra et virus vi ikke kan se, men frykter. Men den andre forutsetningen er fellesskapet.

Et opplevd et hvor vi føler samhørighet sjøl om vi ikke er likt stilt. Og et fungerende fellesskap vi handler innafor og som vi har et nivå av tillit til. Det fellesskapet er nasjonalstaten. Det er innafor rammen av den at vi ikke klemmer og går uten arbeid, og ser økonomien, skolen og idretten bryte sammen.

Og det er innafor den vi ser for oss at vi sammen vil bygge oss opp igjen. Viruset må bekjempes internasjonalt, mer enn noen gang må vi dele kunnskap og erfaring på tvers av landegrenser og på tvers av politiske systemer. Men tiltaka, organiseringa, ofrene vi gjør, gjør vi nasjonalt.

Det norske fellesskapet bygger på en konkret kontrakt i form av grunnlov, institusjoner, voldsmonopol og styresett. Men det er ikke denne kontrakten vi forholder oss til på Korsvollbanen, Nasjonalbiblioteket og resten av samfunnet når vi nå strekker oss så langt vi klarer.

Fellesskapet bygger også på en usynlig kontrakt.

En kontrakt som sier at vi vil hverandre vel. At vi har plikter overfor hverandre som vi ikke trenger å belønnes for å utføre, og at vi tar imot hverandre når vi faller.

Til vanlig merker vi kanskje mindre til dette. Vi ser avvika, brudda på avtalen oftere enn enigheten i bånn. Men de siste åtte ukene har vi sett fellesskapet utspille seg i all sin kraft. Det er et fantastisk syn.