Kommentar

Om å spleise på ordentlig

Dugnad og spleiselag må bli mer enn bare tomme ord.

«De vil også oppleve kriser og pandemier de må hanskes med», skriver vår kommentator om kommende generasjoner. Heller mer skatt nå enn tømming av oljefondet, er hennes oppskrift, Foto: NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skal ord som dugnad og spleiselag fylles, må vi som ikke rammes så hardt av koronakrisen, bidra mer.

Ingen i Norge er upåvirket av krisen vi nå står i. At samfunnet vårt over natta ble stengt ned, har selvsagt gått utover alle. Vi har ikke kunnet jobbe på normalt vis, barna har vært holdt hjemme og sosial kontakt med andre enn dem vi deler seng og kjøkkenbord med har vært minimal.

Alle drømmer om kulturelle opplevelser og varme klemmer. Sånn sett er vi alle i samme båt.

Men så er vi likevel ikke det. For selv om alle lever i det samme kriserammede samfunnet, er de økonomiske konsekvensene veldig ujevnt fordelt.

Les også: Hvem skal ta regningen for koronakrisen?: Økonomer foreslår ny koronaskatt (+) 

Mange hever akkurat samme lønn som før koronakrisen, og jobben er like trygg som før. Pensjonister er ikke direkte økonomisk rammet. Faktisk kommer mange av oss totalt sett bedre økonomisk ut enn før, fordi boliglånene er blitt billigere. Også noen bedriftseiere tjener på den, for eksempel dem som driver dagligvarehandel.

Samtidig er nå over 400.000 nordmenn registrert som arbeidsledige.

Forskere fra Nav, SSB og Frisch-senteret har vist hvordan veldig mange av dem som nå har mista jobben, har noen ting til felles: De har lav utdanning og lav lønn. Mange familier blir dobbelt rammet: De som har mista jobben, har ofte også en partner som har mista jobben. Og de har oftere barn.

Så vil de fleste nok være enige i at også de som er rammet hardest av koronakrisen i Norge, tross alt er heldigere enn mange i andre land, enten man er arbeidstaker eller bedriftseier.

Mange steder i verden er det lite hjelp å få fra myndighetene om du blir syk, mister jobben, må passe barn fordi skoler er stengt, eller bedriften du driver trues av konkurs

. I Norge har vi fått på plass rause permitteringsregler, utvidet omsorgspengeordning, kriselån og krisepakker med direkte økonomisk støtte – til både dem som eier arbeidsplassene og dem som utfører arbeidsoppgavene. Det har enorme kostnader, men de spleiser vi på.

Eller, gjør vi egentlig det? Det spørs hvordan du ser det. Prisen på myndighetenes koronatiltak bikker allerede 200 milliarder.

Regninga sendes til Oljefondet. Pengene som står der er dine og mine, derfor kan man for så vidt kalle det et spleiselag. Men oljefondet er et generasjonsfond. Pengene tilhører ikke bare oss, men også dem som kommer etter. Er det noe vi kan være sikre på, er det at også de vil oppleve kriser og pandemier de må hanskes med.

At vi henter penger fra Oljefondet nå, tvinger oss dessuten til å selge unna eiendeler i en tid der verdien av dem er kraftig redusert. Det gjør innhogget enda verre.

Det er imidlertid hevet over enhver tvil at sterke støttetiltak trengs nå, skal vi berge økonomien vår. Finnes det en annen utvei, eller i hvert fall en middelvei?

Rapport: Overdrevne koronatiltak har rammet sårbare barn

Ja. Vi kan øke skatte skattene for oss som ikke er rammet økonomisk av krisen.

MDG har allerede foreslått noe lignende – en egen koronaskatt for dem med høye inntekter. De ble forsøkt banket hardt på plass av Finansavisens redaktør Trygve Hegnar.

Når Hegnar kvesser knivene, kan du være sikker på at du har en god sak om du er opptatt av bærekraft og rettferdighet. Hegnar raljerer over det «dumme» forslaget og mener økte skatter vil gi lavere økonomisk aktivitet.

Men koronakrisen er ikke en etterspørselskrise, der det er behov for å stimulere forbruket. Problemet er ikke at folk ikke har penger å bruke. Problemet er at et stengt samfunn gjør det vanskelig å bruke dem.

På sikt vil vi uansett ikke kunne hente ut store sekker med penger fra oljefondet for å håndtere ettervirkningene av denne krisen.

Vi må vise at vi har lært av finanskrisen i 2008. Lærdommen var at vi ved framtidige kriser må sørge for at det ikke blir slik at gevinster privatiseres, mens kostnader sosialiseres. Denne gangen må vi få det til.

Vi kommer til å møte et valg mellom kutt i offentlige utgifter og et høyere skattenivå. Det siste alternativet er utvilsomt å foretrekke, hvis vi faktisk vil ha både god fordeling og økonomisk vekst.

Oppskriften Høyres programkomitéleder Linda Hofstad Helleland skisserte i Aftenposten denne uka, nemlig «god gammeldags høyrepolitikk: lave skatter og avgifter», er med andre ord feil svar.

Forskning på økonomisk vekst, inntektsulikhet og velferdsgoder har de siste årene gitt tydelige svar på at felles investeringer i velferd og kollektive goder finansiert av et felles spleiselag, er en forutsetning for bærekraftige, rettferdige og vekstdyktige samfunn.

Allerede nå kan vi innføre en midlertidig skatteøkning for dem som ikke er direkte økonomisk berørt av krisen, med mål om å sørge for en mer solidarisk fordeling av kostnadene den har medført. Det er dette som må bli koronadugnaden framover. Å skyve regninga til dem som kommer etter oss, er både uklokt og urettferdig.

Hannah Gitmark

Hannah Gitmark

Fagsjef i Tankesmien Agenda