Kommentar

Ingen livsfortapelse – eller?

Jeg har gledet meg et halvt år til to tyske fotballkamper som nå trolig kommer til å gå uten tilskuere. Irriterende, ja vel, men det er da «ingen livsfortapelse» som min mormor ville sagt.

Fotball for tomme tribuner. Paris St. Germains Juan Bernat tar innkast i Champions League-kampen mot Borussia Dortmund tirsdag. Foto: Reuters/NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mormor hadde noen uttrykk som gikk igjen. Ett av dem var ordet «umaksredd» som jeg har skrevet om i denne spalten før. Umaksredd er et sånt ord som noen trøndere og nordlendinger tror er helt vanlig, men som resten av landet knapt har hørt.

Det handler om at man velger enkleste løsning, ofte på bekostning av det som man innerst inne vet er riktig.

I disse tider kan man gjerne si at de som ikke gidder å vaske hendene skikkelig eller nekter å la seg stoppe fra å ta en fest i Holmenkollen, tross at de burde vite bedre, er umaksredde.

Et annet uttrykk som jeg forbinder min mormor med, var det hun alltid sa i møte med små og store problemer.

Hun jobbet og slet på et småbruk i værharde omgivelser, og opplevde både sykdom, død og sorg på kroppen, men likevel evnet hun å se det positive i det meste.

Hvis andre så svart på ting hun ikke helt anerkjente som et stort problem, svarte hun nesten uten unntak: «Jaja, det er nå ingen livsfortapelse». Underforstått: Det er greit med litt perspektiver.

I disse koronatider kan det være greit å hente fram mormors formanende ord, slik de en gang traff en guttunge som titt og ofte var umaksredd.

Selv om koronaviruset neppe er veldig farlig for de fleste av oss, er det nemlig langt fra hele bildet.

Når eksperter sammenligner med spanskesyken, burde det i seg selv bidra til at vi tar våre forholdsregler uten å mukke. I tillegg vet vi at det vil kunne ramme samfunnet hardt og potensielt lamme helsevesenet hvis veldig mange blir syke samtidig.

Kapasitetsproblemer hos helsevesenet er altså enda en grunn til å følge de anbefalinger vi får fra Folkehelse­instituttet. Utbrudd bør skje kontrollert og over lengre tid.

Rent personlig kan man kanskje også kjenne på frykten og ansvaret hver enkelt bærer for at vi kan bli den som er uforsiktig på egne vegne, men som likevel viderefører viruset til en person som ikke tåler det.

Hvem vil egentlig drive hasard på andres og folkehelsens vegne fordi vi selv ikke føler oss i en risikogruppe?

Ja, jeg erkjenner at det er litt stress å måtte vaske hendene oftere enn vanlig, unngå å håndhilse på folk, stenge skoler og innføre hjemmekontor, og at det kan være kjipt når vi går glipp av noe vi har gledet oss til – som en Holmenkollen-fest, konserter eller en lenge planlagt tur på fotballkamper i Tyskland.

Men husk at det er verdt den lille umaken for din egen del dersom du kan bidra til at andre unngår livsfortapelser.

God fredag!

Eirik Hoff Lysholm

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen