Ærlighet i koronaens tid

«Flertallsmakt har gradvis avfødt en sløvhet som har hemmet en reell forståelse av risiko».

Erna Solberg, 2012

Koronaviruset skaper stor usikkerhet. Antallet smittede øker i rekordfart, men Folkehelseinstituttets konstant stigende tall er helt sikkert for lavt.

Vi vet bare ikke om ti ganger eller hundre ganger så mange er smittet. Vi vet heller ikke sikkert hvor smittsomt viruset er. Det har muligens mutert til en mer aggressiv variant.

Dødeligheten er alt fra sju ganger så høy til 30–40 ganger så høy som vanlig influensa, avhengig av hvem du spør og hvordan du regner.

Det eneste vi kan være ganske sikre på, er at usikkerheten er stor, mørketallene høye og at noen er svært sårbare. Det gjelder først og fremst eldre og syke.

Les også: Så mange har fått påvist koronasmitte i Norge

Vanlig influensa finnes det vaksine mot. Det har vi ikke mot korona, og det kan ta lang tid før vi får det. De som står i fare for å få et dødelig eller alvorlig forløp, fortjener at myndighetene gjør sitt absolutt ytterste for å begrense spredningen av viruset.

Helsemyndighetene har vært klar over koronaviruset i mange uker. Det har lenge vært opplagt at det bare var et tidsspørsmål før det kom til Norge. Likevel har responsen på utbruddet vært slapp, haltende og halvhjertet. Som om ikke det er nok, får innbyggerne motstridende og forvirrende informasjon – og vi er vitne til at forskjellige deler av det offentlige apparatet reagerer helt ulikt på like situasjoner.

Nordmenn er generelt lite glade i å bli oppfattet som hysteriske. Vi vil opptre sindig og ikke lage unødig oppstyr. Men når en så stor usikkerhet møtes med så mye fomling og uklare beskjeder, er det ikke rart om folk blir urolige.

Det kan til og med være lurt. Selv om ordtaket «bedre føre var enn etter snar» ikke ser ut til å ha vært særlig retningsgivende for landets politiske ledelse, Folkehelseinstituttet eller Helsedirektoratet, får vi håpe at flest mulig av alle oss andre følger det. Det er ikke hysterisk. Det er ansvarlig og solidarisk.

Så sent som 4. mars innkalte Helsedirektoratet landets intensiv-helsepersonell til en korona-konferanse førstkommende mandag. Etter massiv kritikk er den gjort om til et web-seminar.

Først i går ba helsemyndighetene oss om å slutte å håndhilse. Folk settes i karantene sammen med familie som beveger seg inn og ut av den samme boligen.

Det meldes om at enkelte har fått karantene fra jobb, men at de går på treningssenter og i butikken. Vi blir bedt om å kjøpe Antibac, som er utsolgt flere steder. Og vi trenger ikke å hamstre, sies det – men det er fint om vi har beredskapslager.

Da de første smittetilfellene dukket opp i Norge, sa en flegmatisk statsminister Erna Solberg at «vi må opptre så vanlig som mulig, også i en situasjon hvor smittsom sykdom brer seg». Ja vel? Hvorfor må vi det? Er det ikke lurt å opptre uvanlig når en uvanlig situasjon oppstår?

Kunne det for eksempel ha vært til hjelp hvis legen på øyeavdelingen på Ullevål ikke hadde fått råd om å opptre som vanlig og gå på jobb, men i stedet fått beskjed om å holde seg hjemme? Kunne det være en tanke at helseminister Bent Høie gikk til et uvanlig skritt og sikret gode beredskapslagre for verneutstyr til helsepersonell?

At han la en solid og ansvarlig plan for å kunne gi klare råd til institusjoner og bedrifter som opplever at ansatte tester positivt på smitte? At flyselskaper fikk pålegg om å droppe rutene til områder myndighetene advarer mot?

På Etterstad videregående skole valgte man å fortsette undervisningen og holde skolen åpen også etter at en ansatt hadde fått påvist smitte. På en skole i Bærum er trinnet til en smittet elev stengt, men ikke resten av skolen.

En annen skole i Bærum valgte å stenge helt ned etter at en elev ble smittet, mens flere andre skoler med smittede elever eller ansatte holder åpent som normalt. Helsedirektoratet ser nærmest ut til å trekke på skuldrene og vil ikke gi noen overordnede råd om stenging – eller andre tiltak.

Les også: Koronafrykt setter norsk kulturliv i full beredskap

Militærleiren Skjold, derimot, ble umiddelbart stengt da en person testet positivt. Nå slipper ingen ut eller inn. Er soldater mer smitteutsatte enn skoleunger? Og hva med feminister? Hvorfor får ikke 8. mars-komiteen i Oslo noe klart råd om hvorvidt årets tog bør gå når de spør myndighetene – annet enn at de kan sjekke internett?

Utenriksdepartementet har ikke gitt reiseråd om å droppe turer til landene med vedvarende smitte, men skriver lakonisk på sine nettsider at «den enkelte selv må vurdere behovet for å reise opp mot den rådende situasjonen der man skal oppholde seg».

Folkehelseinstituttet, derimot, advarer mot reiser til Iran, Sør-Korea og de berørte områdene i Italia. Hvem skal vi høre på? Stortinget, kanskje? De har avlyst alle komitéreiser til utlandet, uansett destinasjon. Eller Norwegian? De pusher billigbilletter til Verona.

Siden det er såpass snevre rammer for hvem som faktisk blir testet, må vi regne med at et ukjent antall intetanende bærer viruset med seg. Kanskje med en Antibac i veska, slik helseministeren har opplyst at han har.

En av grunnene til at så få testes, er at myndighetene ikke har nok materiell. De må også spare på beskyttelsesutstyr, for heller ikke her har man sørget for god nok kapasitet.

Til tross for at regjeringen har vært utstyrt med et stort antall sikkerhetsansvarlige og beredskapsministre siden den gikk til valg på økt beredskap og sikkerhet i 2013.

Det er selvfølgelig forståelig at ansvarlige ledere ikke vil bidra til panikk. Men det hensynet betyr ikke at man skal late som ingenting og la være å gi klare råd og iverksette effektive tiltak. Tvert imot: Mangelen på trygg og ansvarlig ledelse kan også skape panikk.

Vi hadde fortjent myndigheter som tok konsekvensen av den innsikten. Ikke minst hadde de mest utsatte og sårbare blant oss fortjent det.