Tilliten har en pris

En statsråd falt for egen grådighet og med seg i fallet tar han tilliten til politikerne. Til at våre folkevalgte jobber for innbyggernes beste.

I kjølvannet av den havarerte fiskeriministeren fra Høyre, hvis navn allerede er forsvunnet inn i historiens tåkebanker, ønsker Arbeiderpartiet å bremse lønnsutviklingen for politikere, regjeringsmedlemmer og ledere i staten.

Og med det inntrykket av grådighet og av en elite som sørger for hverandre.

Partiets nestleder Hadia Tajik og Masud Gharahkhani frasier seg i VG årets lønnsøkning. Handling framfor ord, altså. Mot normalt når det gjelder lønn og privilegier.

Dagsavisen mener: Ap må kvitte seg med Giske-saken en gang for alle

Lederlønninger i staten har vært en debattklassiker i lang tid. Likevel økte disse lønningene i det offentlige i fjor med 3,8 prosent, mens ledere i det private næringsliv fikk 2,9, ifølge Teknisk beregningsutvalgs ferske rapport. Denne utgjør grunnlaget for årets lønnsoppgjør.

Ser man bare de statlige lederne, slik Dagens Perspektiv har gjort, er økningen på 4,8 prosent. Mange skårer gode retoriske poeng når temaet tas opp, men lite er gjort.

Vanlige folks lønninger økte med 3,6 prosent. De med de feteste lønningene i staten fikk høyest lønnsøkning. Ifølge SSB fikk folk flest i snitt 21.000 kroner ekstra i fjor og statens topper 61.000. Målt i kroner øker derfor forskjellene progressivt.

Dette vil Arbeiderpartiets representanter nå stoppe. De setter ned foten. Og legger ikke bare egen lønn i potten.

De krever også en «Lederlønnskommisjon» for å få kontroll med lønnsveksten i staten og statlige selskaper: «Hver gang denne type debatter kommer, så bidrar politikerne med moralsk indignasjon og er opprørte over utviklingen. Og så kan også en del ledere være enige i at det er uheldig, men alle peker på hverandre for hvorfor ting er som de er», sa Tajik til VG.

Senterpartiets fra-hofta-skytende leder Trygve Slagsvold Vedum kan selvsagt ønske Arbeiderpartiet velkommen etter.

Les også: (+) Vi må slutte å kaste penger etter kakser

SV og Rødt også, som lar sine reperesentanter betale deler av lønna tilbake til partifellesskapet. Vedum fikk mye oppmerksomhet i desember da han krevde tak på statlige lederlønninger. Det er uansett en god idé å vise velgerne vilje til mer enn prat fra Arbeiderpartiets side, som tidligere har vært lite villig til å bremse politikerlønningene. Men nå har partiet en tillitsreform å få på plass.

I coronaens tid får vi alle kjent på tilliten vi har til det offentlige, til våre institusjoner og våre politikere.

I Norge har vi stor grad av tillit. Den sies å være bærebjelken i det norske samfunnet. Og er ett av våre aller største privilegier. Det gir oss trygghet. Vi stoler på fellesskapet.

Et liv uten tillit til politi og rettsvesen, til våre politiske ledere og til rettferdighet, er en mye dårligere tilværelse. Men denne åpenbare fordelen for oss alle, er ikke naturgitt. Snarere tvert imot. Når man ser seg rundt i verden er det omvendte heller standarden. Høye gjerder og sikkerhetsvakter er mange steder normalen. Vår tillit er kjempet fram, forhandlet fram. Vunnet.

Den europeiske samfunnsundersøkelsen fra 2014 viser at vi er på topp i Europa, sammen med de andre nordiske landene. Land med små forskjeller, bevisst politikk om inntektsutjevning og med tradisjonelt sterke fagforeninger, har høy tillit. I årene fra 2002 til 2014 gikk tilliten mellom enkeltmennesket og det offentlige stadig oppover i Norge. Den offisielle norske Innbyggerundersøkelsen for 2019 viser en alarmerende utvikling.

Vi stoler mindre på politikerne våre. Inntrykket vårt av dem er blitt dårligere.

I 2015 sa 56 prosent av oss at vi har stor tillit til at «politikerne på Stortinget arbeider for innbyggernes beste». Fire år etter var tallet 46 prosent. 54 prosent har altså liten tillit til at våre folkevalgte jobber for oss.

Kanskje tror de at politikerne jobber for seg sjøl? Det minner i så fall om regimer vi ikke burde sammenligne oss med.

Metoo-bølgen som traff Stortinget. De vanvittige overskridelsene når Stortinget skulle bygge nytt.

Kommentar: Er det på tide at ap legger vekk den høflige tonen?

Regjeringens mange utskiftninger og krumspring. Avsløringene av tvilsom og straffbar moral når det gjelder stortingsrepresentantenes reiseregninger.

Oppmerksomheten rundt politikeres slalåm mellom PR og offentlig tjeneste. Det har vært nedslående år. Og 2020 har begynt med en statsråd felt for grådighet og avsløring av to eks-statssekretærer fra Fremskrittspartiet som urettmessig skal ha mottatt etterlønn.

Ser man på alle disse sakene mot en bakgrunn av Nav-skandalene og statens tøffere linje mot dem som har det vanskeligst, er det ett inntrykk som avtegner seg tydeligst: At det er forskjell på politikerne og på vanlige folk. Systemet er kompromissløst mot dem som urettmessig tar imot ytelser.

Derfor har tilliten rast. Det etterlatte inntrykk er at staten tar vare på egen elite, på etablissementet: på toppledere, byråkrater og politikere.

Denne tilliten er det politikerne som må gjenvinne.

Å gå konkret foran i kampen for mindre ulikhet, kan være et godt steg framover. Enhver ledermanual vil hylle Tajik og Gharahkhans ledelse ved eksempel. Tilliten har en pris, og den er de villige til å betale. En lønnskommisjon kan også få en lederlønnsdebatt i evig sirkel inn på en kurs som har retning.