Ap og mangelen på tøft spill

Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er to mennesker som gjerne kan inviteres hjem på middag. De er intelligente og veltalende og kan åpenbart te seg, men av og til er ikke dannet samtale nok.

Politikere må også rope ut standpunktene sine i vestlandsk nordavind.

Politikere er ikke aviskommentatorer eller analytikere, de må innimellom ty til slagord for å treffe følelseslivet til velgerne.

De nyeste politiske analysene sto å lese på og mellom linjene i intervjuet Hadia Tajik ga til Klassekampen i romjulen. Hvilke partier Ap eventuelt skal samarbeide med etter 2021-valget er «høl i hue» å snakke om nå (Hadias ord var trolig «hål i håve»), staten må overta ambulanseflyene i nord siden private ikke greier å gjøre jobben, New Public Management må skrotes og fjerning av ABE-reformen som hvert år legger opp til 0,5 prosent kutt i offentlige driftsbudsjetter, er forutsigbart.

Aps problem er at Trygve Slagsvold Vedum sier det samme og mer til, Sp-lederen uttaler seg gjerne om NOU-er ingen har rukket å lese.

Flyambulanse? Nav? Politi- og kommunereform? Enten har Sp frontet slike saker før noen i Ap har snakket sammen, alternativt er det vanskelig for Hadia og Jonas å være altfor sterkt i opposisjon til regjeringens politikk. Ap har vært en del av de store forlikene, og forsøkene på unnaroing kan bli møtt med anklager om å fosse vekk fra en politikk partiet selv har stått for. Privatiseringen av offentlige tjenester?

Jo, men her kan Ap umulig bli like intenst imot som SV og Rødt uten å gå for langt til venstre for sentrum. Jonas Gahr Støre ser i likhet med andre sosialedemoktrater ikke til Jeremy Corbyn.

Ap har fremdeles troverdighet innen industripolitikk.

I Klassekampen peker Tajik på industri og klimakamp som en mulighet. Spesielt på Vestlandet må Ap være tydelig på satsing på industriarbeidsplasser.

Nedtrapping av oljå vil koste jobber  – og Aps mulighet i 2021-valget i vest kan være å snakke om fornybare jobber, som elektrifisering av skipsfart.

Samtidig er de andre opposisjonspartiene opptatt av å peke på alt regjeringen ikke får til i offentlig sektor. Et fornuftig gjøremål, men noen må også bry seg med konkurranseutsatt næring innenfor privat sektor – og det må være innenfor fornybar.

Som datter av en sveiser på Rosenberg Verft i Stavanger vet Hadia Tajik hvordan arbeiderne der tenker. Hvordan ser ordrebøkene ut? Greier Rosenberg og andre verft på Vestlandet å skru om til produksjon av havturbiner like raskt som da de gikk fra skipsskrog til plattformdekk på 70-tallet?

I ishockey brukes uttrykket «enforcer» om tøffingen som skal sette på plass motstandere som driver med stygt spill.

Aps «enforcere» opp gjennom årene har vært Haakon Lie, Martin Kolberg, Thorbjørn Berntsen og Trond Giske – som alle har vært på banen når noen fra de andre lagene har fortjent juling.

I Ap er nok Bjørnar Skjæran tiltenkt «enforcer»-rollen, men hvor var nestlederen da Sylvi Listhaug ble olje- og energiminister? Hvor blir det av de politiske inn i vantet-taklingene mot en Frp-statsråd som så seint som i 2011 uttalte til VG: «Det er ikke bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer.

Det er først og fremst en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter»? Listhaug har slått fast overfor TV 2 at vindturbiner på land er «hvite monstre», og at turbiner utenfor kysten er «forsøpling av vårt havrom».

Sylvi som olje- og energiminister er lite annet enn valgkampstrategi.

Frp vil være oljearbeiderpartiet og skal være petropopulister – et parti som ikke tar opp i seg kravene til satsing på fornybar de fleste oljeselskaper har hatt på agendaen i årevis, og som Equinor viste i går med sitt nye utslippsmål.

Frp har heller ikke troverdighet som oljeparti, for med Frp ved roret på 70-tallet ville Norge ha vært et fattigere land. I programmet fra 1977 slo Frp fast at partiet var prinsipielt imot direkte statlig engasjement innen olje og gass.

I 1981 skulle Statoil privatiseres, og i 1985 var oppskriften å la all leting, transport og foredling foretas av private selskaper.

LO har regnet ut at Frps ønske om statlig nedsalg representerer et tap tilsvarende et tresifret milliardbeløp.

Tidligere finansminister Per-Kristian Foss (H) sa til Dagbladet i 2007 at Frps ønske om å fjerne oljenæringens særskatt «ville vært århundrets skattepakke til de aller rikeste». Frps troverdighet er fraværende på fornybarområdet og svak innen olje og gass, politikkfeltet der de prøver å ta en form for eierskap før 2021.

Hadia og Jonas kommenterer fremdeles mulighetene for Ap, mens Frp har sendt utpå Sylvi for å spille hardt. For sin egen del må Ap snart sjekke rekkene og se om de har noen tøffinger igjen som kan gi Sylvi Listhaug kamp.