Regjeringens krasjlanding i nord

Myndighetenes viktigste oppgave er å sørge for folks trygghet. Der mislykkes regjeringen ettertrykkelig: Den manglende beredskapen i nord setter folks liv og helse i fare. Og alt på grunn av en varslet krise og ideologisk blindhet.

I helgen var fem av ti ambulansefly satt på bakken på grunn av tekniske problemer. Mandag melder flygerne at alle ti bør ned på jorda.

Flyene skal sørge for at også folk i nord, der avstandene er store og klimaet tøft, har et helsetilbud som er verdig et rikt land på toppen av verden. Krisen har gitt en rekke historier om enkeltmennesker som har lidd, som den om et hjertesykt barn i Finnmark som måtte vente i 19 timer på å komme seg til hjertelege, eller den lille jenta med mulig hjerneblødning i Gamvik som måtte vente på fly i over tre timer.

En rapport fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) fra helgen viser «åtte uønskede hendelser det siste døgnet» som følge av mangel på ambulansefly.

Folk i nord er rasende og redde, og på Stortinget krever opposisjonen at ansvarlig statsråd Bent Høie (H) forklarer seg. Flere tar til orde for at staten umiddelbart må ta tilbake ansvaret for luftambulansetjenesten.

Situasjonen er uholdbar. Den blir ekstra trist fordi alt dette burde ha vært unngått.

Babcock. Du har sikkert sett navnet tidligere, og kanskje spurt deg: Hva har et slikt navn med det offentlige helsevesenet vårt å gjøre? Svaret burde vært «ingenting».

Men for folk som bor i våre nordligste fylker, er svaret «altfor mye».

Babcock vant retten til å drifte ambulanseflytjenesten tilbake i 2017. Da vant de mot selskapet Lufttransport, som hadde driftet tjenesten i 25 år.

Allerede da kom de første varslene om at dette ville få katastrofale følger for tilbudet i nord. Hva var det egentlig som tilsa at Babcock ville være bedre skikket enn konkurrenten til å videreføre dette tilbudet? Hva kunne Babcock tilby som var mer verdt enn 25 års erfaring?

Offentlige anbudsprosesser er tidens ånd. Politikerne mener vi kan spare penger på å la private drive ulike tjenester på statens vegne, finansiert av våre skattepenger.

Det er dette systemet vi ser når NSB, unnskyld Vy, taper retten til å kjøre tog i store deler av landet. Tog er et godt eksempel på meningsløsheten og det ansatt-fiendtlige i dette systemet.

Det er ikke Vy eller konkurrentene Go Ahead og SJ som har ansvaret for skinnene. De eier ikke togene. Det finnes egne selskap som har ansvaret for å selge billettene, og atter andre som driver renhold.

Vy taper anbudskonkurranser fordi andre aktører tilbyr lavere pris for å kjøre tog fra A til B, fra Oslo til Trondheim. Hvordan tilbyr man en lavere pris enn konkurrenten?

Det er to svar: Ett realistisk, og ett som bare forblindede ideologer kan tro på.

Den siste først: Man kan selge mer, altså flere billetter til flere reisende. Det krever høye tanker om egen drift å love. Go Ahead mener de skal klare å øke trafikkgrunnlaget mellom Oslo og Stavanger. Det gjenstår å se.

Så er det den realistiske, kyniske, fagforeningsfiendtlige. Man vinner en anbudsrunde fordi man presser de ansattes lønn ned, og fordi man gir dårligere pensjonsvilkår.

Det var dette Babcock gjorde. I utgangspunktet leverte Babcock og Lufttransport ganske likelydende økonomiske tilbud, på rundt 2,9 milliarder kroner over seks år.

Lufttransport var best på kvalitet. Men Lufttransport hadde en forpliktende tariffavtale med sine ansatte. Babcock hadde ingen avtale med sine ansatte – fordi de ikke hadde noen ansatte. Dermed kunne de spare inn 45 millioner kroner i året sammenlignet med konkurrenten.

Brorparten av besparelsen ble tatt på utgiftssiden, som det heter på bedriftsk. Altså i lønna og pensjonen til de som flyr, og til de som betjener andre nøkkelposisjoner i det finstemte urverket som luftambulansetjenesten i nord har vært.

Anbudsprosessen er ellers en trist historie også hva slike prosesser angår.

Det var påstander om bindinger, påfølgende direktøravgang og til slutt sto en av de ansvarlige bak anbudsprosessen, tidligere direktør ved UNN Tor Ingebrigtsen, fram og tok selvkritikk. Manglende oppmerksomhet «på anbudstekniske grep» gjorde at beredskapen ble satt i fare, sa han til Dagbladet i mai i fjor.

Denne krisen er nemlig ikke av ny dato. Konflikten rundt de ansattes vilkår i det nye selskapet bidro til dårlig bemanning det siste året før Babcock overtok driften. Og siden er alt bare blitt verre.

1. august i år, en måned etter at de overtok ansvaret, kunne Babcock love «normal drift».

I november viste tallene bedring, da Babcock hadde ambulanseflyberedskap på like over 93,2 prosent. Ifølge kontrakten skal den være på 98 prosent. Men, lover helseministeren: Om vi tar med Forsvarets helikopter i Kirkenes, har beredskapen vært god i høst.

Altså når staten satte inn dyre, ekstraordinære tiltak i en prosess der det tydeligvis var viktig å spare penger.

Skjalg Fjellheim i Nordlys skriver at Babcock er blitt et skjellsord i nord. Lege Mads Gilbert sier det er et tidsspørsmål før liv går tapt som følge av krisen.

Men Bent Høie mener krisen overdrives. Han sa tidligere i høst at Senterpartiet har «skapt unødvendig uro», og at «det ikke er noen luftambulansekrise».

Seneste i helgen gjentok han at opposisjonen bommer i sin krisebeskrivelse. Men nå erkjenner i det minste ansvarlig statsråd Høie at Babcock ikke klarer å tilby det samfunnet ønsker.

Langt unna statsråden i Oslo spår ekspertene at krisen vil vare ut i 2020. Innleie av ekstra fly og helikopter fra Forsvaret gjør at pengene bare fordufter i den kalde lufta i nord. Dette koster.

Og det er før vi tar de menneskelige kostnadene med i regnestykket. Og den økende følelsen av avmakt.

Det er krise i luftambulansetjenesten. Nå handler det om å rydde opp, slik at folk får det tilbudet de har krav på.

Så får vi revurdere hva vi holder på med. Bent Høie gjemmer seg bak et ekspertutvalg som skal vurdere om tjenesten bør drives i offentlig regi framover. Konklusjonen bør være enkel: Ja.