---
4
FILM
«Nattevakten - Demoner går i arv»
Regi: Ole Bornedal
Danmark – 2023
---
Ole Bornedal vender tilbake sin største suksess, og serverer en verdig, litt underveldende og veldig forsinket oppfølger til «Nattevakten» (1994). Etter tretti år er det lett å glemme hvilken vitamininnsprøytning den første filmen var for hele den danske filmbransjen; en strømlinjeformet seriemorder-skrekkthriller som ble en publikumssuksess verden rundt, og introduserte kjente fjes som Nikolaj Coster-Waldau, Kim Bodnia og Sofie Gråbøl til et internasjonalt publikum.
Den sparket opp dørene for unge filmskapere i hjemlandet, markerte et generasjonsskifte og ga filmnasjonen Danmark økt selvtillit. «Nattevakten» startet en bølge unge regissører som Nicolas Winding Refn, Anders Thomas Jensen og Lasse Spang Olsen surfet på helt til Dogme-manifestet dukket opp som skjær i sjøen. Mens en ganske annen gjeng (under ledelse av Lars Von Trier og Thomas Vinterberg) kyskt ga avkall på filmmediets grenseløse muligheter til fordel for en pietistisk-provoserende tilnærming til kunstfilm, dro Ole Bornedal selv over til USA for å regissere nyinnspillingen «Nightwatch» (1997) - med et manus bearbeidet av Steven Soderbergh, samt en rolleliste som inkluderte Ewan McGregor, Nick Nolte og Josh Brolin.
Burde ha blitt en tilsvarende suksess, men innspillingen var preget av konstant innblanding fra produsent (og senere straffedømt seksualforbryter) Harvey Weinstein, som krevde omfattende omfilminger og klippet istykker filmen. Resultatet ble en spektakulær flopp, og Bornedals kontrakt på tre filmer for Miramax-studioet ble revet i småbiter. Det er en ting å skille seg ut ved å lage polert Hollywood-film i et lite land som Danmark. Noe ganske annet å gjøre det i USA.
Det tok fem år før han regisserte sin neste kinofilm: den kostbare norske prestisjeproduksjonen «Jeg er Dina» (2002). Au. Bornedal har regissert i rykk og napp siden den gangen, han sto blant annet bak familiegrøsseren «Vikaren» (2009) og den amerikanske skrekkfilmen «The Possession» (2012). Ingen av dem levde opp til potensialet regissøren viste med debutfilmen «Nattvakten», så det virker som et naturlig valg (og kanskje en resignert kapitulasjon) at Bornedal nå vender tilbake med en forsinket fortsettelse av sin største suksess. Advarsel for tretti år gamle spoilere: i klimakset til «Nattevakten» overlevde den unge jusstudenten Martin Bork (Nikolaj Coster-Waldau), hans kjæreste Kalinka (Sofie Gråbøl) og kompisen Jens (Kim Bodnia) så vidt et brutalt basketak med en nekrofil seriemorder kjent for å skalpere ofrene sine.
Litt spesielt at denne seksuelle sadisten viste seg å være politioverbetjenten som ledet etterforskningen: Peter Wörmer (Ulf Pilgaard). Etterpå gikk ikke ting særlig bra for noen av dem: Martin er dypt traumatisert, ute av stand til å fungere i arbeidslivet og tyller i seg respektbelagte legemidler med begge hender. De psykiske problemene hans ble neppe bedre etter at kona Kalinka hang seg i familiens sommerhus, og ble funnet av deres tenårige datter Emma (Fanny Leander Bornedal). Hun aner at foreldrene gikk igjennom noe forferdelig, men pappa Jens er kronisk unnvikende og ute av stand til å sette ord på vonde følelser.
Etter å ha funnet en samling avisutklipp som summerer opp den første filmen i fete tabloidoverskrifter bestemmer Emma seg for å tvinge pappa til å konfrontere traumene. Trolig også et forsøk på å konfrontere sine egne traumer rundt morens selvmord, samt demonene som har hjemsøk familien de siste tretti årene. Emmas får seg jobb som nattevakt på Rettsmedisinske institutt, der faren var ansatt tretti år tidligere - og når det ikke provoserer frem den ønskede reaksjonen tar hun alt så mye lengre.
Emma oppdager at seriemorderen Wörmer overlevde og har vært innelåst i sin egen fløy på St. Hans psykiatriske senter i Roskilde siden den gangen. En blind, dement gammel mann som konstant lytter til dansk slager-pop i et mørklagt rom, og knapt er i stand til å kommunisere med omverdenen. Så hvorfor ikke dra dit, konfrontere demonen direkte og spytte ham rett i fjeset? Som Emmas bråkjekke kjæreste Frederik (Alex Høgh Andersen) påpeker, dette er en skikkelig dritt ide som plasserer dem alle i livsfare. Hendelsen vekker interessen til en «copycat»-morder ikledd en «Halloween»-inspirert gummimaske støpt fra fjeset til Wörmer, som strupekutter en prest med tapetkniv og ser ut til å ha skjulte medhjelpere.
En time ut i spilletiden dukker dessuten Jens (Kim Bodnia) opp fra eksil i Thailand, der han har tilbragt tiden med fyll, fest og knepping. «Nattevakten - Demoner går i arv» introduserer mange potensielt mistenkte, blindspor og eksentriske sidefigurer i et forsøk på å villede oss fra å gjette morderens identitet for tidlig, men det er fortsatt forholdvis enkelt å resonere seg frem til utfallet. Paprika Steen dukker opp som en ekstremt værbitt kriminalinspektør, Sara Viktoria Bjerregaard er en rettpsykiatriker med et veldig liberalt forhold til kriminalreform og Casper Kjær Jensen en mentalpasient med en usunn farsfiksering på Wörmer.
Ole Bornedal gir dem alle saftige roller, men rydder mest plass til sin datter Fanny Leander Bornedal (som også var med i farens forrige film «Skyggen i mitt øye»). Den typen skamløs nepotisme bør neppe oppmuntres, men hun gjør en virkelig sympatisk innsats i en vrien hovedrolle, som i tråd med sjangerkonvensjonene tvinges til å gjøre en del skikkelig toskete ting uten å miste troverdigheten. Fanny Leander Bornedal er faktisk den fremste årsaken til at «Nattevakten - Demoner går i arv» fungerer såpass bra, i alle fall frem til et klisjeene tar overhånd i et underveldende klimaks. Dette er mer tradisjonstro «nordic noir» enn grøsser med internasjonalt nedslagsfelt, langt fra psykologisk vanntett og neppe noen fremtidig klassiker som vil revitalisere den danske filmindustrien. Men i alle fall en verdig «requel» som ikke krever at du har sett første film - og trolig fungerer best hvis du ikke har gjort det.
