Stryker, stryker ikke?

Kanskje du er en av dem som puster lettet ut over at høstferien kommer. Som går på videregående, og kjenner at det er tyngre enn du trodde. Kanskje føler du det samme som jeg gjorde.

At du er på vei inn i en labyrint som er laga for at du ikke skal klare å komme ut på andre siden.

Jeg fikk gode karakterer i de fleste fag. Ikke fordi jeg var en av dem som kunne lese litt dagen før prøven og få en sekser. Men fordi jeg var dedikert, og jeg hadde lyst til å lære.

Men det holdt ikke. Jeg er født med mattevansker. De er nevrologiske, og kan ikke pugges vekk eller ønskes bort. Dyskalkuli heter det.

Jeg kan ikke klokka, jeg har svekket retningssans, det er vrient å knytte skolisser. En busstabell kan være vanskelig å lese. Da spilte det ikke noen rolle hvor mye jeg pugget til historieprøven, eller hvor mange seksere jeg fikk på karakterkortet. Den mattekarakteren var avgjørende for framtida min, enten jeg ville det eller ikke. Kom jeg til å få en eller to? Skolegangen min var lottotrekning.

I fjor skrev jeg om diagnosen min i Aftenposten, og om reglene for fritak fra matematikk på videregående. Eller, at det ikke eksisterer overhode. Det vil si at jeg hadde tilpasset praktisk matteundervisning hele livet mitt, til det sa pang, og jeg satt der med de samme kompetansekravene som de andre elevene, med en hjerne som hadde like lyst til å samarbeide som treåring på butikken.

Det var en veldig fin opplevelse å skrive om dyskalkuli. Men jeg merket også sterke holdninger i kommentarfeltet, som bygget på at «alle ikke kan forskjellsbehandles bare fordi de er svake i et fag».

Oversatt: Er du dårlig i matte, kan du ikke kreve å få generell studiekompetanse. Jeg mener tvert imot: Det er for lite forskjellsbehandling i skolen.

Det er kanskje lettere å forstå når vi bruker fysiske begrensninger som eksempel. Som at venninnen min, som har en komplisert ryggsykdom, måtte få kneet sitt ut av ledd før hun fikk lov til å vurderes skriftlig i gym.

Det er lett å forstå hvor absurd det er å kreve at en med funksjonsnedsettelser, som til tider har sittet i rullestol og brukt krykker, skal vurderes i basketball. Av en eller annen grunn sitter det lenger inne for oss å se at en med dyskalkuli ikke burde vurderes i algebra.

Dette handler ikke om at jeg ikke tåler en dårlig mattekarakter. Det handler om at jeg, som alle andre, har mye å tilby samfunnet vårt.

Likevel risikerte jeg å stryke på skolen, eller rett og slett droppe ut, så jeg slapp å stirre blankt ned i et ruteark mange timer i uka.

Det er skremmende å tenke på hvor mange mennesker som virkelig kunne opplevd å være en ressurs, om de bare fikk den tilretteleggingen de trengte.

Grunnen til at jeg ikke strøk på videregående, er at skolen min jukset med opptaket til eksamen. Hele matteklassen min kom opp i matte muntlig. Jeg kom opp i norsk. Hvis det ikke hadde vært for at skoleledelsen ønsket å se meg lykkes, hadde jeg ikke hatt en liten sjanse engang. Det er god, gammeldags flaks. Det burde ikke være sånn.

Jeg hadde ikke valgt bort dyskalkulien min om jeg kunne. Det ikke er noe feil med meg. Jeg har bare litt andre forutsetninger for å lære. Derfor trenger vi et skolesystem som heier fram annerledesheten vår. Samfunnet vårt tjener på at folk får mulighet til å gjøre det de er flinke på.

Det noen ser på som en svakhet, eller en feil eller vanske, kan du bruke som sprengstoff. Husk at definisjonsmakta også ligger hos oss. Jeg er glad jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke var dum.