Pokerlaget

Da jeg var gutt hente det at vi spilte poker. Stabler med kronestykker, femmere og tiere kunne utgjøre store summer for dem med økonomi basert på ukelønn og kveldsjobber.

Spillereglene ble håndhevet svært nøye. Juks var utenkelig. Det ville vært jevngodt med å stjele fra kameratene. Men de uskrevne reglene var mer flytende. For eksempel: Når er det lov å forlate spillet? Når du har tapt alle pengene dine? Ja, selvsagt. Når du er i litt pluss? Jo, hvis du har en god grunn. Men hvis du hadde vunnet stort fikk du ikke gå før du hadde gitt de andre en mulighet til å vinne pengene tilbake.

En måte å forberede en retrett på var å smugle tierne dine ned i baklomma. Slik kunne du skjule størrelsen på gevinsten din og framstå som at du ikke gikk av sted med noe særlig av andres penger.

Spillere som ble mistenkt for dette ble uglesett og ble du avslørt måtte du betale avlat. Legge noen mynter i potten før du dro. Selvjustisen var sterk.

Jeg kom på denne gamle historien da jeg leste «Moneyland» av Oliver Bullough. En fascinerende bok som beskriver hvordan søkkrike tyver og skurker har gjemt bort så mye penger i postboksselskaper i skatteparadiser at det gjør utslag når økonomer beregner den globale pengemengden. Verden har faktisk netto gjeld, noe som selvsagt egentlig ikke er mulig. Ennå kan vi ikke gjemme penger utenfor planeten jorda, så forfatteren finner opp et land der alle disse helt ekte pengene befinner seg.

En billion dollar antas å bli smuglet til Pengelandet hvert eneste år. Det er et ettall med tolv nuller bak. En million millioner. Dollar. Hvert år. De slitte 501-buksene vi spilte poker i hadde ikke så dype baklommer.

Måten det gjøres på er godt beskrevet. Det er bare så vanskelig å gjøre noe med fordi, som det heter i boka, ingen interessegrupper er så rike og mektige som de rike og mektige.

Selvsagt bor det norske kroner i Pengeland. «Swiss leaks» viste at Skandinavias rikeste familier unndro en tredjedel av den skatten de skulle betale, ved å gjemme formuene sine i skattehull i utlandet. «Tanter i Sveits» finnes i de beste familier. Særlig der, faktisk.

Ingen mennesker kan leve i Pengelandet. Bare pengene er innbyggere der. Så rikdommen sluses tilbake i den ordinære økonomien der den brukes til å kjøpe makt, innflytelse og ikke minst arbeidskraft og luksusvarer. Dette er selve poenget; å unndra pengene fra fellesskapet, for så å investere eller låne dem tilbake til det samme fellesskapet. Mot betaling. Det er en utrolig lønnsom forretningsidé. Og ekstremt korrupt.

Jeg ser for meg stemninga ved pokerbordet den gangen dersom det ble avslørt at en spiller først vant ved å jukse, og deretter skjulte gevinsten i baklomma før han takket for seg. Så kom han inn igjen og tilbød seg å låne penger til de som fortsatte spillet. Mot renter. Plutselig er det flere kroner i spill enn før, selv om det er like mange mynter. Differansen er gjeld, til juksemakeren, som tjener de samme pengene flere ganger. Uten å spille. Justisen ville vært nådeløs.