Kvinnerollene fortjener bedre

Film og TV-serieformatet er en av de mest innflytelsesrike kunst- og kulturformene vi har. Dette i en tid der resten av verden er på sitt mest ustabile, drevet av åpenlys rasisme, fremmedfrykt og sexisme. Og mye skjer i landet der de største produksjonsselskapene holder hus.

Samtidas kaotiske natur forsøker riktignok også mange tv-serier og filmer å speile, med ulikt resultat. Både «The Handmaid’s Tale», «Big Little Lies», «Killing Eve», «Good Girls», og siste sesong av «Game of Thrones» har forsøkt å fokusere på feministiske vinklinger, men også i film- og spesielt i det tidligere så mannsdominerte og macho actionfilm-universet, har vi sett en markant endring i representasjon og tematikk som har blitt stadig mer fra det kvinnelige perspektivet: Fra «Wonder Woman», til «Black Panther» til «Aquaman», «X-Men: Phoenix», til «Captain Marvel». Nylig kom også nyheten om at den neste agenten i 007-universet blir Lashana Lynch, kanskje mest kjent fra rollen som Carol Danvers venninne, Maria Rambeau i nevnte «Captain Marvel».

Men selv om vi ser en større bevissthet rundt kvinnelig representasjon i de større mainstreame satsingene, og vinklingene oftere er fra kvinnelig perspektiv, må ikke det nødvendigvis bety at historiene er gode. Snarere tvert imot. Når en film eller serie virker å ha en feministisk agenda, går det ofte på bekostning av interessante plott og karakterdybde. Det kan virke som en kvinnelig hovedrolle må være kjedeligere, ensidig, enkel, om ikke totalt personlighetsløs, og med et der tilhørende fantasiløst storyplot, uten rom for at publikummeren skal kunne reflektere og tenke selv. Man må banke inn den der forferdelige situasjonen kvinnene er i som kvinne. Som om det er kjønnet deres som tar størst del av deres personlighet.

«Det holder ikke lenger med en sterk kvinnelig hovedrolle når plottet ikke dykker dypere enn til strøsselet på toppen av softisen», mente VG i sin anmeldelse av «Captain Marvel». Eller hva med «Game of Thrones»? Hva skjedde med den finalen? «En gang kunne man argumentert at serien var feministisk, men at nå har GoT sveket sine kvinnelige karakterer på en sjokkerende tonedøv måte – fra «ustabile» Daenerys til den grinete Brienne», har The Guardian konkludert. Det mest originale plotet var kanskje at Arya Stark valgte å ikke gifte seg, men heller ta sin skjebne i egne hender og reise videre på eventyr alene og kjæresteløs, uten å se ut til å tvile på det «utradisjonelle» valget, men der var også GoT ferdig.

En annen observasjon i actionfilm-verdenen som har irritert meg, virker å være gjentatte insisteringer om at «dette her, folkens, dette er ei dame som gjør slikt gutta gjør. Se her». Må vi påpeke at karakteren er badass bare fordi hun er kvinne som gjør «manneting»? Har vi egentlig kommet så mye lengre i film- og TV-industrien, dersom hovedrollene vi insisterer på skal være kvinner likevel blir redusert til å være endimensjonale?

Kan det skyldes serieskapernes manglende evne til å anerkjenne alt de ikke vet noe om – fordi de gjerne er privilegerte hvite menn – som heller ikke prøver å forestille seg, eller sette seg inn i situasjoner og historier som ikke er fortalt enda, men som omgir oss hele tida.

Prakteksempelet med repetitive feministiske poenger, er virkelig tilfellet i «The Handmaid’s Tale», som egentlig bare har gjort meg stadig mer irritert for hver nye episode. Etter hvert har jeg tenkt «så kul denne serien hadde vært om hun June bare hadde gått full kamikaze, tatt en Uma Thurman i «Kill Bill» og klikka på hele det systemet med maskingevær og bomba ned hele Gilead. Tidenes hevnaksjon i splatterformat, dét hadde jeg likt å se!» Ikke minst hadde det vært en handling som bryter med hele denne teite ideen om kvinnen som morsrolle, i en serie som har fokusert krampaktig banalt på nettopp dette: At det å være mor handler om å være omsorgsfull og selvoppofrende, og ikke minst moralsk god. Jeg spyr.

Må feministisk bety ensidig? Nei. Kvinnerollene fortjener bedre. Hvorfor kan man ikke våge å tenke at damer kan vær kule i kraft av seg selv, så kan også flere av oss kanskje identifisere oss litt med disse karakterene snart? For kvinner er ikke noe mindre komplekse enn det menn er i virkeligheten, og det trenger vi å se i populærkulturen. Sånn sett er den siste «Spider-Man»-filmen et godt forbilde: Å se kvaliteter i «kvinnen i gata», at hun kan ha god humor, er oppfinnsom, smart, skarp i replikken, og ganske så kul. Det er jo nettopp det Spider-Man gjør når han forelsker seg i Mary Jane.